Vinterriket

Dersom man tar med november, har de tre første vintermånedene i Troms vært preget av en særdeles tørr værtype. Det er sjelden kost med barmarkssesong til langt ut på midtvinteren her nord. Ikke før vi har bikket oss inn i årets andre måned har det kommet snøfall verdt å snakke om. Omsider er det dags for å børste støvet av fjellski og truger igjen. Også den gamle tsjekkoslovakiske salongrifla skal få litt friskluft i pipa.


Jeg har peilet meg ut et område i skjæringspunktet mellom Målselvdalen og Dividalen. Terrenget preges av lange, slake formasjoner som strekker seg langsmed den bratte fjellryggen som troner i bakkant. Nederst vokser store furutrær og relativt tett bjørkeskog. Ettersom man kommer opp i terrenget, blir furuene mer spredt, og lange åpne myrdrag kommer frem. Bjørkeskogen tar over i det øverste beltet, før det blir kratt og til slutt snaufjell. I en halvmeter puddersnø går det jevnt og rolig oppover skråningene. Tanken min er å gå i kanten av myrdragene, og kikke etter hare og hvite vinger i krattbeltene. Kommer jeg høyt nok i terrenget kan også muligheten for sittende fjellrype være til stede. Forholdene er perfekte for å se spor i den nattferske snøen.

Vinden er på vestlig retning. Det går lette snøbyger, som ser ut som de kommer fra mer eller mindre klar himmel. Med en stadig stigende februarsol, blir det en flott og merkelig stemning når de rødlige solstrålene bryter gjennom millionene av svevende snøfnugg. Ved en velvoksen furu, som står på en liten kolle på andre siden av et langt myrdrag, tar jeg en pause. Magen murrer. Fra ryggsekken henter jeg fram ei skive. Tar noen slurker varm saft, og kikker videre oppover terrenget.

Et par timer senere er jeg på retur. Ikke et spor av småvilt har vært å se der jeg har beveget meg. Ved en elgjaktpost som er bygget på kanten av en bratt skrent, registrerer jeg derimot det som minner om ferske elgspor nedenfor skrenten. Jeg slipper meg ned i en ravine, og enser plutselig to store mørke skygger et par titalls meter mot høyre. To flotte årskalver glaner på meg med store øyne. De ser ikke ut til å vite helt hva de skal tro. Mora viser seg også like bortenfor. Vi ser på hverandre en flyktig stund, før de brått kaster om på seg, og legger elegant avgårde så fokket står om de lange beina fra det lette snøpudderet. Et utrolig flott syn.


Jeg finner meg ei ny stor furu. Tar frem dunjakke, sitteunderlag, mat og en termos med kaffe. En liten halvtimes pause, mens jeg spiser og betrakter de store tindene i indre Troms. Stolt rager de opp bakom furuskogen. Det er sjelebot å sitte slik i all stillhet, mysende over et så utrolig vakkert landskap ikledd sin vinterkappe.

Så får det heller være at småviltet glimret med sitt fravær denne gangen.


3 kommentarer om “Vinterriket

Legg til din

  1. Nesten så jeg kjenner meg igjen i de fantastiske beskrivelsene. Har ikke vært akkurat der du skildrer, men har hatt mange fine opplevelser opp Dividalen, langs med elven opp mot og rundt Anja vatnet. Mye fint rypeterreng fra Dividalshytten og opp mot svenskegrensen.
    Kos deg videre. Ser frem til neste historie.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: