Alene med Porsangerhalvøya

Kursen er satt. Jeg farer nordover. Tar ikke stopp før i Alta, hvorpå mine foreldre som ligger der, til kvelds serverer nytrukket elveørret stekt i smør. For meg selve smaken av Finnmark som har satt sine spor i over 30 år. Neste dag bærer det over det vide Sennalandet, hvor landskapet ikke ser ut til å ta noen ende. I Repparfjorddalen føres en dog igjen inn i kanaliserende lende, med den vel omtalte lakseelv fritt strømmende langsmed. Etter Skaidikrysset pekes kursen nordøst, over Hatter og til Olderfjord. Her forlates europavegen og hjulene ruller et kort stykke langs E69, før jeg tar over på fylkesveg 889 mot Havøysund. Endelig sees formasjonene av det landskapet som straks skal omslutte meg.

---

Foran meg vider dalføret seg utover. Et vann hviler under slake lier ikledd lyng og spredt bjørkeskog. Vannet sies i følge gamle sagn å ha huset en godslig sjøorm, som da havet sank ble tvunget til å bryte seg ut for å få tilgang til saltvannet igjen. Sjøormen skapte da den buktende elvestubben, som den dag i dag fører rike bestander av sjørøye, sjøørret og laks opp fra havet.

Langsetter en rygg klyver jeg de første steg opp fra dalføret. Jeg føres inn mot en praktfull liten skogflekk. Helt annerledes enn hva en er vant til. Undervegetasjonen er stort sett kort, tørr krøkebærlyng og nærmest flatvokst einer. Bjørkene er kortere og virker i sitt uttrykk harde og robuste. I tiår etter tiår står de der stolte og trassige mot rasende vintervinder fra nordvest. Med ett blir jeg oppmerksom på noe som stikker seg litt ut på andre siden av bekken som sildrer under ryggen jeg går på. Jeg ser at det er en gammel gamme. Ryggsekken hives av og jeg rusler bort mot det vesle byggverket, som preges av at menneskene som en gang reiste det, ikke lengre er der for dets ivaretakelse. Utenfor synes en steinring fra et gammelt ildsted, gjengrodd av krøkebærlyng. Gulvet i gammen er av jord og stein. Reisverk, vegger og tak er av plank. Tjærepapp er spikret på ytterveggene. Utenfor er store flatstein reist opp, før torven er kledd ytterst. Foran den drøyt meterhøye inngangen står en bleket finérplate uten noen form for hengsling. En løs bit av grovere plank ligger ved inngangen. Kanskje den en gang fungerte som en slå for døren. Gradvis tar naturen grep om det gamle byggverk.

En gjør seg mange tanker omkring slike nøysomme bygg som er reist i uveisomt land i en annen tid. Jeg kan se at det bortenfor gammen er stukket ut torv i mengder fra et myrbelte som strekker seg under lien. Kanskje har gammen vært et husvære for de som arbeidet med å ta ut torven. Kanskje har den også vært et krypinn i forbindelse med fiske og jakt. I alle fall fremstår gammen som den sterkeste kontrast til den livsførsel og standard som de fleste nordmenn i dag krever.

---

Så er jeg ved min første leirplass. Det er første morgen jeg våkner mellom dukene. Fyrer primusen og setter over kaffen. Titter ut og konstaterer svak vestlig bris, regn og knappe 6 grader på plussiden. Leirplassen ligger vakkert til på en tørr lyngrabbe ved et elveutløp. Det grønne teppet og den sparsomme bjørkeskogen rundt skaper en slags oaselignende følelse i det som ellers må kunne betegnes som et nakent og karrig landskap, preget av det subarktiske klima. Et stykke ovenfor leirplassen bruser en foss.

De første par døgn preges av gråvær og kjølige temperaturer. Jeg foretar korte ekspedisjoner rundt i området. Fotografiapparatet luftes like mye (eller lite) som fiskestangen. Spenningen over å ta inn over seg nytt landskap er sterk. På tredje dag letner skydekket, og jeg flytter meg betydelig høyere og lengre innover. Nå er jeg på drøye 250 høydemeter over havet, og terrenget er utelukkende preget av fjell, lyng og ur. Omsider blir det fangst. En råsterk og stridig kilosørret, som etter hard kamp til slutt måtte gi etter, og la seg føre i håvmaskene. Den ble i sin helhet fortært med vårløk, hvitløk og søt sennep til. Et fantastisk måltid.

Du verden så rik en kjenner seg når solen omsider skinner over Porsangerhalvøya, og en kan strekke seg på underlaget utenfor teltet. God og mett på det som landet har gitt.

Utforskertrangen lar seg ikke stagge. Gjennom ur og langs reingjerder forseres sørøstlige kilometere. Et røyevann har min oppmerksomhet. Flere timer tar det å fiske seg rundt. Fangsten blir beskjeden. Kun fire røyer som jeg fileterer og tar med videre. Én røye kasseres. Den er tynn, blek i kjøttet og med buk full av parasitter. Jeg skjuler den godt under torven. Det gjøres for å ikke tiltrekke måker inn i fjellet. Altfor mange fjellfiskere slurver med disse rutiner, hva gjelder innvoller og fiskeavfall. Avfall generelt. Og det er ergerlig. Ikke bare er det beskjemmende i landskapet. Måkebestand i fjellet gir også parasitter i fisken.

---

Vinden har tiltatt fra vestlig retning. Det er femte døgn. Teltet er reist i nordenden av et nytt vann. Har forsøkt å finne et sted med litt le for vinden. Alle barduner står stramt. Setter pris på den modifikasjonen med ekstra pluggfester jeg har fått gjort hos teltprodusenten. Kulingkastene står ut fra land, og raser over vannet. Reinflokken som beiter og har sitt tilhold rundt vannet lar seg neppe affisere. Det er fralandsvind. Ser mitt snitt til å plassere ut en markklyse under leirplassen, mens jeg steker opp røyefangsten jeg har båret med meg fra fjellet. Mett og salig ligger jeg på rygg og leser en beretning om den erfarne fangstmannen Gustav Adolf «Pusten» Lindquist fra Tromsø, som i 1934 sammen med sin partner Anton Einarsen, ble funnet døde på sin hovedstasjon i Augusta Bay på Nordaustlandet, Svalbard. Det verserer flere versjoner om deres dødsårsak. Brann, eksplosjon og kullosforgiftning – eller en kombinasjon av disse – nevnes.

Godt utpå ettermiddagen trekker jeg opp glidelåsen og titter ut. Brått må jeg legge fra meg lesestoffet og hive meg ut i kulingen, iført ullundertøy og lue. Stanga står i bue, og nylonsnøret er i fullt spenn innover bukten. Jeg kan se strømningene fra fisken som har tatt agnet. Noen minutter etterpå kan jeg konstatere at en stutt, velkondisjonert ørret på rett under kiloet har latt marken sluke. Ei solid klyse rogn saltes og svelges unna. Snadderkost for fjellfareren. Den femte kveld går med til en kort runde rundt vannet med sekundærstanga. En ny flott ørret på 0,6 taes inn på spinner utenfor et bekkeinnos. Den renses og pakkes ned.

---

Den sjette morgen renner grytidlig opp. Et par smålom bråker noe aldeles like under leirplassen, og drar meg ut av søvnen. Etter å ha lesket strupen med et par iskalde bokser maltbrygg den foregående kveld, blir jeg også etterhvert nødt til å tre ut av dukene i nødvendig ærend. Samtidig tar jeg en prat med smålomene, som kaklende i fornærmelse flyr over til andre enden av vannet. Før jeg avsluttet forrige dag hadde jeg satt ut nattbruk. Søvndrukne øyne konstaterer nå at stanga på ny står i en unaturlig posisjon. Dermed blir det ny runde for å berge inn en sprek fjellørret på sju hektogram, som renses og pakkes inn sammen med de andre.

Vedvarende vestlig frisk vind jager tette banker av skodde og yr innover landskapet. Termometeret viser +5 grader. Jeg tar et par kaffekopper, river leir og begir meg de siste drøye fem kilometerne i motvind tilbake til bilen.