Gjensyn med eventyrriket

Ut over gulvet ligger kartbladene. Det nærmer seg tiden. Med tynn tusj påføres små prikker ved blå flekker langt fra folk. Til dels veldig langt fra folk. Objektivene er satt. Allerede kan det fornemmes i lår og legger hva de mange kilometer med storsekk på rygg vil medføre. Inn til forgjettede fiskevann langt av lei. For øvrig er det nærmest å anse som en positivt ladet håpløs oppgave å rangere turmål og prioritere områder fremfor andre når det gjelder vår aller nordligste landsdel. Det er så altfor meget å velge i mellom.


For temmelig nøyaktig ett år siden ble Finnmarksfeber publisert på denne siden. En slags fremføring av tankesett og tilstand som herjer en enkel fjellgangsmann når antall dager til avgang mot vår fabelaktige aller nordligste del av landet skrumper inn. Ett år har gått siden da. Få tegn tyder på en endring i tilstand.

Det er en ikke helt enkel kabal som skal legges når en skal forsøke å presse inn mest mulig på en måneds tid i de fineste veidemarker landet har å tilby. Hvor skal kompassnålen denne gang peke? Ifjordfjellet? Nordkynhalvøya? Sennalandet? Fjellene mellom Alta og Kvænangen? Porsangerhalvøya? Gallokvidda? Áhkkánas? Børselvfjellet? Øvre Stabbursdal? Eller kanskje skal Sørøya eller Seiland besøkes? I sannhet er det valgets kvaler.

Multer i håven på Børselvfjellet
Fullmåne over mektige Iesjávri

Vannet laa som en stor sølvflate foran os, med fine plogformede rifter etter en andefamilie og vide ringer etter storfisk som vaket. Smavaann blinket som draaper og hang ihop ved bekker og aaer, som kroket sig mellom kratt og tuer, og ble til mørke bann gjennom myrene naar en bare saa svarttorven i faret. Mellom lyse, smekkre bjørkebusker gikk der kvite rabber, hvor reinmosen lubbnet i solen og ble bløt og fjærende under foten. Men oppover fjellskraaningene glisnet skogen og ble til vridde, værslitte kraker med hard og knuddrete bark. En døv tone i utløpselven blandet sig med surklet fra en liten bekk som krøp fram under torven og lullet en i søvn om kvelden endda solen stod høgt paa himmelen.

Erling Bjørstad

Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. En region av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.

Det får så være at fylker på politisk plan er slått sammen. I mitt hode og min sjel er det alltid bare Finnmark. Fylket med de vide viddene og de endeløse mulighetene for et liv i pakt med en rik natur, som på gyldne dager er så grenseløst gavmild.

I et lite fjellvann mellom Børselv og Kunes biter ørreten villig
En 2,2 kilos praktørret kjøres av min far på Laksefjordvidda
Værskille over en leirplass østenfor Gaissene

Korpulent røye fra Tanavidda

En panne fjellrøyefilét i terninger brases på Ifjordfjellet
En sønn av Nordkynhalvøya jakter ørret i sitt steinlagte rike
Fjellørret på 3,3 kilo fra et vann på viddene innenfor Alta

Det glitret i stryket, det blinket i vak,

og gleden i brystet mitt bruste.

Over aurete botn storfisken rak,

mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Jon Østeng Hov

Så sees vi snart igjen, eventyrlige Finnmark.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: