Året 2020 markerte idriftsettelsen av Raudfjell / Kvitfjell vindkraftverk på sørsiden av Kvaløya utenfor Tromsø. Dette anlegget består av 67 turbiner bygget over to fjell, forbundet med 50 kilometer vei og der tilhørende inngrep til kabelgater, oppstillingsplasser og fundamenteringer. Fyllinger av sprengt stein danner barrierer i den tidligere urørte fjellnatur. Utenom dét tilkommer lydforurensing, visuelle effekter, forsøpling og en besynderlig påvirkning av drikkevannskildene rundt fjellet – som utbyggerselskapet naturligvis benekter at de har noe med å gjøre. På tross av dette kjører de ut flaskevann til de rammede. Raudfjell og Kvitfjell er mine forhenværende jaktmarker. Her har jeg i tidlige jaktår trasket milevis langs krattbelter, gjennom steinur og opp på de øverste toppene i jakten på naturopplevelser og fjellets fugl. Mangfoldige er minnene fra lange turer med børse her.
Høsten 1998 tok jeg for første gang haglegeværet fatt og la i vei opp gjennom den bratte bjørkeli. Den gang sammen med min svigerbror Vegard, som var jaktkamerat på mange turer i årene som fulgte. Vi jaktet lirype og fjellrype i områdene som sokner til Sjøtun / Sandneshamn utmarkslag. Et svært spennende jaktområde, delt inn i tre jaktfelt, som alle i sine beste år huset rike rypebestander. Områdene preges av bjørkeskog og krattbevokste fjelldaler med relativt slake og vidstrakte fjellpartier rundt. Her kunne en vandre langt og lenge uten å gå seg tom for krefter i et fantastisk jaktterreng på kanten av det landfaste Troms, med mektig utsikt mot fjordene og storhavet.
Da vindkraftanlegget i all hast ble vedtatt og fikk sin konsesjon etter dét en trygt må kunne kalle tvilsomme prosesser, markerte det også slutten på mitt forhold til disse fjellene som jakt – og fiskeområder. Det er tungt når fjellene en er oppvokst rundt, blir så til de grader ramponert og industrialisert, til fordel for noe som i min verden aldri vil kunne veie opp for de ufattelige inngrep og ubotelige skader på sårbar fjellnatur. En type natur som burde vært forskånet fra norske politikeres begrensede vurderingsevner, tiltakshaveres sluhet og europeiske storkapitalisters klør. Aldri mer vil mine jaktstøvler sette avtrykk over Kvitfjell og Raudfjell.
Sterke er de mentale bilder fra landskap, natur, vær og uvær, bomturer og turer hvor sekken har bulet av fangst. Store opplevelser fra tapte fjell. Så la dette innlegg bli en nostalgisk fotografisk reise gjennom mine tidligere jaktmarker.
For en rypejeger og fjellmann er det vanskelig å forstå hvordan det kan rettferdiggjøres at den skjøre høyfjellsnatur vi har i Norge kan bygges ned på en så systematisk og hensynsløs måte som vi har sett de siste år. I alle slike saker har naturvernet en tendens til å tape, uansett hvor gode argumentene måtte være.
Så får dette være avslutningen på en nostalgisk ladet fotografisk jaktreise gjennom mine tapte fjell.
Veidemannsblod 
Å dette var for meg,sterkt. Minner om den kampen vi førte for fjellene dukker opp, så det er for meg ekstra vondt å lese om savnet og sorgen over tapte, ruinerte og for alltid ødelagte fjell.
Flotte bilder og minner du deler.
LikerLiker