Jaktopplevelser fra tapte fjell

Året 2020 markerte idriftsettelsen av Raudfjell / Kvitfjell vindkraftverk på sørsiden av Kvaløya utenfor Tromsø. Dette anlegget består av 67 turbiner bygget over to fjell, forbundet med 50 kilometer vei og der tilhørende inngrep til kabelgater, oppstillingsplasser og fundamenteringer. Fyllinger av sprengt stein danner barrierer i den tidligere urørte fjellnatur. Utenom dét tilkommer lydforurensing, visuelle effekter, forsøpling og en besynderlig påvirkning av drikkevannskildene rundt fjellet – som utbyggerselskapet naturligvis benekter at de har noe med å gjøre. På tross av dette kjører de ut flaskevann til de rammede. Raudfjell og Kvitfjell er mine forhenværende jaktmarker. Her har jeg i tidlige jaktår trasket milevis langs krattbelter, gjennom steinur og opp på de øverste toppene i jakten på naturopplevelser og fjellets fugl. Mangfoldige er minnene fra lange turer med børse her.


Høsten 1998 tok jeg for første gang haglegeværet fatt og la i vei opp gjennom den bratte bjørkeli. Den gang sammen med min svigerbror Vegard, som var jaktkamerat på mange turer i årene som fulgte. Vi jaktet lirype og fjellrype i områdene som sokner til Sjøtun / Sandneshamn utmarkslag. Et svært spennende jaktområde, delt inn i tre jaktfelt, som alle i sine beste år huset rike rypebestander. Områdene preges av bjørkeskog og krattbevokste fjelldaler med relativt slake og vidstrakte fjellpartier rundt. Her kunne en vandre langt og lenge uten å gå seg tom for krefter i et fantastisk jaktterreng på kanten av det landfaste Troms, med mektig utsikt mot fjordene og storhavet.

Da vindkraftanlegget i all hast ble vedtatt og fikk sin konsesjon etter dét en trygt må kunne kalle tvilsomme prosesser, markerte det også slutten på mitt forhold til disse fjellene som jakt – og fiskeområder. Det er tungt når fjellene en er oppvokst rundt, blir så til de grader ramponert og industrialisert, til fordel for noe som i min verden aldri vil kunne veie opp for de ufattelige inngrep og ubotelige skader på sårbar fjellnatur. En type natur som burde vært forskånet fra norske politikeres begrensede vurderingsevner, tiltakshaveres sluhet og europeiske storkapitalisters klør. Aldri mer vil mine jaktstøvler sette avtrykk over Kvitfjell og Raudfjell.

Sterke er de mentale bilder fra landskap, natur, vær og uvær, bomturer og turer hvor sekken har bulet av fangst. Store opplevelser fra tapte fjell. Så la dette innlegg bli en nostalgisk fotografisk reise gjennom mine tidligere jaktmarker.

Første side av jaktdagboken jeg førte
De første enkle notater fra en vellykket jakt like etter årtusenskiftet
Svigerbror Vegard studerer en tidlig utgave frysetørket turmat i Bogdalen
For 20 år siden ble disse nedtegnelsene ført i pennen. En skal tidlig opp for fangst å få…
Med børstet fleece og vadmelsjakke på Kvitfjell. I bakgrunnen sees Hillesøy. Remington-hagla, kjøpt av min far på Svalbard en gang på 80-tallet, brukes den dag i dag.
Fra Kvitfjell med Senja i bakgrunnen
En jakttur for minnebanken. November på Raudfjell. Tre ryper falt den dagen.
Jaktsituasjon på Kvitfjell i 2004
En lirype har falt i Finnkollen – nedenfor sees hjembygda Kattfjord
Mitt søskenbarn Pål skuer ut over fjorden som strekker seg ut mot storhavet. Vasstind ikledd snøkappe.
Det ble full vinter sent i oktober dette året. Vi tar en pust i bakken etter timer med snøbaks.
Fangsten luftes mens Lars og jeg tar en rast i Bogdalen
Bogdalen. En gang et fredelig og naturvakkert lirypeeldorado. Nå ødelagt av vindindustri.
Eystein og undertegnede mellom steinurene på Kvalnesaksla
Min far. Med enkeltløper og hane som han glemte å spenne da det første kullet gikk opp på Raudfjell.
Septemberidyll på Raudfjell slik det kunne være før utbyggingen
Vegard i kjent stil mellom bjørkekrattene i Sørfjorddalen
Til venstre sees Raudfjell og Lakstind. Her rager nå vindturbinene.
Hvite novemberryper i skrivende stund felt for 14 år siden.
Novemberjakt 2008. I bakgrunnen til høyre kan den første pilotturbinen sees. Den brant ned to år etterpå.
Rypefall

For en rypejeger og fjellmann er det vanskelig å forstå hvordan det kan rettferdiggjøres at den skjøre høyfjellsnatur vi har i Norge kan bygges ned på en så systematisk og hensynsløs måte som vi har sett de siste år. I alle slike saker har naturvernet en tendens til å tape, uansett hvor gode argumentene måtte være.

Så får dette være avslutningen på en nostalgisk ladet fotografisk jaktreise gjennom mine tapte fjell.


En kommentar om “Jaktopplevelser fra tapte fjell

Legg til din

  1. Å dette var for meg,sterkt. Minner om den kampen vi førte for fjellene dukker opp, så det er for meg ekstra vondt å lese om savnet og sorgen over tapte, ruinerte og for alltid ødelagte fjell.
    Flotte bilder og minner du deler.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: