Reisa Nasjonalpark ble åpnet i 1986. Området domineres av den dype og spektakulære Reisadal som skjærer seg over 70 kilometer i sørøstlig retning sett fra Reisafjord og til Finnmarksvidda vest av Kautokeino. I dalen renner den lakseførende Reisaelv, som i de øvre partiene slynger og fosser seg ned mellom stupbratte klipper. Men Reisa Nasjonalpark består også av vidstrakte fjellviddeområder med blinkende vann som lokker på fjellfiskeren. Jeg tilbragte noen døgn her i månedsskiftet juli/august, og dette er mine dagboknedtegnelser fra disse ville og urørte delene av nordnorsk natur.
Dag 1. Ved et fjellvann over 800 moh. Det er natt. Solen svever såvidt under horisonten og kaster en voldsom glød inn over fjellene rundt meg. Vandret 13 kilometer. Sekken er tung, over 35 kilo. Brukte omlag 3 timer til leirplass. Vakkert vær og lite mygg. +3 grader nå, det dugger på duken og ryggsekken som ligger utenfor. Fra min posisjon i soveposen titter jeg ut over vannet etter et solid måltid røkt svinekjøtt, braset på primusen. Tar en pils og en Senja XO, sjenker en tanke til min turkamerat som egentlig skulle vært her, men som ligger hjemme med alskens plager. Passerte og fotograferte et gammelt kulturminne vest for vann X. Det lå på en morenekant med svært god utsikt, like inntil en bekk. En markant forhøyet steinring med tett lyngvekst innenfor. 100 meter bortenfor lå nyere levninger. En gammel liten jernovn, stokker til lavvo og rester av typen glatt tau brukt i reindriften til lassokasting. Observerte for øvrig to personer på lang avstand på vei vestover, ut av området.
Dag 2. En behagelig morgen. Godt som alltid å våkne i fjellet. Klokken nærmer seg 09 og kaffen trekker i kjelen. Gårsdagens bæring kjennes på kroppen. Det er østlig bris og morgensol. Den aluminiumsbelagte duken skaper en fantastisk sval temperatur i teltet. Den investeringen markerte et veiskille hva gjelder komfort i leir. Det gir også masse skjermet utendørs lagringsplass for utstyr dersom det skulle bli regn. Takk til Torgeir Dahl! Det er nå knappe 8 kilometer til neste leir. Tar en vurdering ut over dagen om forflytning.
Klokken nærmer seg midnatt. Det er fortsatt vakkert vær med kaskader av fargelys i ulike toner. Leirplassen majestetisk anlagt på toppen av en tørr rygg av morenesand. Jeg titter ut over et stadig stillere vann. Ankom for et par timer siden etter drøye to timers marsj gjennom kupert lende uten antydning til sti noen steder. Passerte en fôringsstasjon for fjellrev med det jeg tror var et viltkamera montert ved siden av. En kontaktsøkende reinsimle kom tett på i samme område. Observerte fin røye i elven jeg krysset over, de største må ha vært over ett kilo. Hatt et fint plaskevak rett nedenfor leirplass, måtte ta noen kast uten resultat. Besynderlig type vak, kan det også være ørret her?
Dag 3. Klokken er snart 15. Det er forunderlig hvordan en kan ligge i timesvis å stirre ut fra teltåpningen. Bare iaktta hvordan naturen ter seg. Vinden som snur på retning. Øker i styrke, før den roer seg igjen. Fugler som flyr forbi. Vannflaten og vak derpå. Skyene.
Klokken er 18. Har vært en runde rundt vannet. 3 stk ørreter, alle på omlag et halvt kilo, ligger nå ferdigrenset på kjøl. Så det forklarte plaskevakene. Røya står vel i de inngående elvestrømmene ovenfor og super i seg kaldvann nå sensommers, så nå er det ørreten som regjerer her i selve vannet. Det har skyet over. Temperatur +18. Ser regnet bevege seg fra sør mot nord langt inne på Finnmarksvidda. Får se om det kommer hit. Satellittmottakeren melder forsåvidt bra vær de kommende døgn.
Klokken er straks 22. En jevn strøm av tobakksrøyk og myggspiral danner en barriere som myggen ser ut til å la sin blodmotivasjon preges av. Etter to regnskyll ligger vannet nå blikkstille og flott. Vak fra større og mindre fisk er jevnlig å se. Velsmakende asiatisk thai/karri-fiskesuppe til middag. Stappmett. Og så ligger en igjen bare henslengt på siden under en duk, betraktende ut på tid, rom og blikkstille vann. I lien bortenfor sildrer bekken frem av gråur. Konjakken fyrer godt opp under frydens kjele, og velværen legger seg om fjellmannen. Dette er det enkle liv. Hit rekker ingen distraksjoner eller forventninger.
Dag 4. En rask endring i planene har oppstått. River leir, vandrer tilbake de omlag 20 kilometer. Setter kurs videre til Alta og møter turkameraten for å jakte storørreten på et sted med kortere vandredistanse som han også kan klare. Det føles helt fint på tross av at de opprinnelige planene om langtur her ikke lot seg realisere i denne omgang. Det er allright å kjøre en slik løsning når vi tross alt har hatt dette for øyet i månedsvis. Når helsen ikke spiller på lag, går det helt fint å justere planene slik at en likevel kommer seg ut på vidda. Jeg vet nemligen hvordan jeg selv ville følt på det dersom det var jeg som lå hjemme.
Dette var min femte tur innover disse fjellviddene ved Reisadalen. Likevel har jeg enda ikke kommet meg skikkelig inn på dypet. Men viddene ligger alltid der og lokker. Så vil det nok oppstå en dag at jeg svarer, og kommer tilbake.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar