Som eldgamle monumenter rager noen av de høyeste tindene i indre Troms opp mot en klar blå himmel. Skuret og formet av millioner av tonn is som en gang smeltet, trakk seg tilbake, og formet det mektige landskap jeg omgis av. Fra nordvest kaster kveldssolen sine duse stråler inn over landet. Tallrike bleikmyrklegg, reinroser og fjellsmelle nikker takknemlig mot varmen fra strålene etter en kald vår.
En heilos vemodige lyd høres inn i mellom den svake blafring fra den over 20 år gamle teltduken. Ispedd lavmælte skvulp fra vannet som i små bølger vasker mot steinene. Det er fjellets melodi en junikveld i nord. Den rene glans og skjønnhet som med nennsom pensel males over lyngkledte knauser og glatte berg, kan bare nytes av den som befinner seg her akkurat nå. Fra åpningen i det vesle grønne fjellteltet som ligger på et lite platå ved vannet, siver en stripe røyk fra en sigar.
For en fjellboms kan tilfredshet måles ut fra enkle parametere. Godt vær. Mat. Sødmefylt smak fra god tobakk. Lyder og fornemmelse av urørt natur rundtom. Og sist men ikke minst, erkjennelsen av at snøflekken i brattlien over leirplass skjuler et knippe trillrunde, ferdig rensede fjellrøyer av den absolutt ypperste kvalitet.
Jeg begynner min ferd inn i fjellet en het kveld i brytningen mellom den sjette og sjuende måned. Dryge høydemeter står foran meg idét jeg aksler sekken og trasker de første skritt. Svetten siler fra pannen ettersom grov furuskog går over i bjørk, og etterhvert snaufjell. Flere steder må jeg stanse opp og fotografere små fjellplanter. I denne fjelldalen, som stikker seg ut fra en av de større dalene i Troms innland, er det kalkrik grunn. Det gir en rik og særegen flora. Et eldorado for de botanisk anlagte.
Fjellstøvlene plantes over skurede lavkledte berg og lyngknauser. Krysser brusende bekker og blaute myrer. Rundt meg høres fugler. Trolig bekymret over denne tobente trussel. Lite vet de at jeg intet ondt har å fare mot deres egg eller små avkom som skjuler seg langs min rute. Ett sted blir fjelljoen ekstra nærgående. Før jeg vet ordet av det står jeg rett ved siden av et rede. Der ligger en enslig fjelljounge og trykker. Raskt stepper jeg noen meter unna, tar frem kameraet og fotograferer ett enkelt skudd, før jeg haster videre. De bevingede kamerater skal ha ro nå. Det gjelder også den store fjellrypesteggen som føk til værs idét jeg rundet bergskrenten. Forhåpentlig våker den en høne og et solid kobbel dunete kyllinger i et rede i nærheten. Kan hende vi sees til høsten?
Jeg runder den siste rygg. Nedenfor meg blinker vannet i kveldssolen. Snøskavler ligger flere steder enda inntil breddene – det har vært en kald vår i fjellet. På den faste leirplass slår jeg opp teltet. Fyrer opp primusen og koker en kjele vann for en ladning turproviant. En ankerdram heves til skål for vannet, som seg hør og bør.
Neste morgen er det tidlig opp. Det er strålende vær i fjellet. Sol fra skyfri himmel og bris fra øst. Jeg kaster et blikk mot den klargjorte fiskestang. Det skal mye til for at jeg hopper over morgenkaffen i teltåpningen, men i dag gjør jeg det. Kommer meg ut av posen og går rett ned til den forføreriske vannkant. Det ble for fristende å ta en morgenøkt. Messingsluken med sort/hvite prikker farer langt ut over vannet. Trekkes inn med varierende tempo, rykk og stillstand om hverandre. Bare noen få kast er gjort da en kontant tyngde kjennes i den andre ende. Utraset følger på, og den myke hvite Fenwick står i en lang bue. Et par minutter senere spreller en velproporsjonert kilosrøye i håven. Raske kakk med baksiden av knivbladet etterfulgt av bløgging. To kast til før det er fast fisk igjen. Motstanden og tyngden kjennes lik, og når den stridige hannfisk etterhvert landes, klokker den inn på 1,2 kilo.
Jeg minnes tilbake til 2018, da jeg dro min første tur opp hit. Da landet jeg kun én fisk. En hannrøye på 2,1 kilo, bred som en voksen manns knyttneve, rød i kjøttet og med marflo i magesekken. De to jeg nå har fått, er også tilsvarende. En erfaren fjellmann betegnet det for «katalogfisk». Lite hode, bred rygg og buk, små finner. Perfekte proporsjoner. Alt tyder på høyt næringsinnhold i vannet der fisken lever.
Etter å ha renset fangsten og gravd den ned i snøflekken, rusler dagen avsted med lange timer med boklesing på liggeunderlaget utenfor teltet. Den tapte morgenkaffe inntas nå, med litt mat attåt. Jeg går også en lengre tur med fiskestang og kamera. Fotograferer og iakttar tidligsommeren i fjellet. Det er en fantastisk tid, der fjellblomstenes fargeprakt setter sitt preg.
Jeg bestemmer meg etterhvert for en kveldsøkt langs bredden. I enden av snøret er nå påfestet en 7 grams kobbersluk med røde prikker. Den fyker ut med et sus, og har knapt landet i overflaten når en grådig røyekjeft gaper over. Det er samme melodi, ikke bare én, men to ganger med minutters mellomrom. To perfekte fjellrøyer over kiloet hviler straks på steiner ved siden av meg. En enkel fjellfisker kan ikke be om mer. Nå blir det ryggbør hjemover, og gode middager i vente. Når det fangstes godt, senker det seg en ro over fjellfiskeren. Nå kan alt bare komme som det byr seg, ingenting har hast. En tar seg lengre pauser mellom fiskeøktene, alt er bare harmoni og fritt, enkelt fjelliv.
Alt annet enn harmoni er det idét sluken nok en gang har vist seg for fristende for en ny kvitfinnet skapning. Jeg merker med én gang at dette er et steg opp i størrelsesordenen. Titalls meter sene raser ut av snellen i flere utras. Strømningene i overflaten når fisken nærmer seg, avslører at denne nummer fem i rekken, trolig blir den største. Over fem minutter har nok gått, når jeg får trukket fisken opp i nettet på den gamle laksehåv, som jeg har fått arve etter en hedersmann og fjellkar som bodde i Kvænangsbotn. På ny rapper jeg kontant fisken i hodet med baksiden av kniven et par ganger før jeg veier den. Nå viser vekta 1,8 kilo på den praktfulle og rognfylte hunfisken.
Jeg sløyer og renser alle røyene grundig. Rusler tilfreds opp til snøflekken hvor de andre ligger nedgravd på kjøl. I likhet med de andre kutter jeg også hode og spord også av de tre siste. Etterlatenskapene skjules med grundighet under stein og lyng.
Andektig lener jeg meg bakover på liggeunderlaget. En voksen sigar trekkes fram og fyres opp. En julegave fra en god fjellkamerat. Han satte sine betingelser om at den ikke måtte røykes før anledningen bød seg, og storfisken var landet. Jeg føler øyeblikket kvalifiserer, og nyter smaken av den milde tobakk imens små krusninger over vannet reflekteres som hundrevis av små blink i det som nå nærmer seg midnattsol.
Veidemannsblod 
Fantastisk! Fin fisk og bilder!
LikerLiker
Mange takk for det!
LikerLiker