Juni måned har nyss sagt farvel. Dalen i Troms strekker seg innover landet mellom ruvende fjell. Kursen er satt mot et vann som for første gang skal besøkes. Rundt tindetoppene farer tåkebanker av sted. De ser ut til å ha det travelt i dag. De siste furuer er for lengst passert. En brusende elv snor seg som ormen mellom eskerne. Moreneryggene. I titusener av år har de hvilt i samme form og på samme plass, ikledd sine tepper av fjellyng og noen spede innslag av vindskjev småbjørk. En forfallen gammel koie passeres. Jeg titter inn gjennom en dør som ikke er der. Det regner, og vannet renner fra en gapende revne i taket. I ene enden av koia står det en seng med en muggen og vasstrukken madrass. I den andre enden en gammel ovn. Mange år har nok passert siden forrige gang glør satte varme i støpejernet.
Etter å ha forsert et parti hvor høydekurvene på kartet ligger litt for tett til at det egentlig er fornuftig å ferdes der, så er det godt når fjellet omsider flater noe ut idét den siste knappe kilometeren ligger foran meg. Her oppe i høyden er været grimt. Kalenderen sier første dag i juli måned. Svært lite minner om dét, når våte snøfiller jages innover landet, godt hjulpet av en nordvestlig kuling. Med følelsesløse fingre får jeg opp teltet i en fart. Skodda ligger tett om vannet, og lite jeg ser av det som ligger rundt. Sannelig kjennes det godt når gassbrenneren endelig suser, og kroppen kan strekkes ut nedi en lun sovepose. Et varmt måltid og en sup skotsk styrkedrikk renser tennene før øynene lukkes.
Det siste jeg hører er den piskende lyden av hundrevis av våte snøfiller i stor fart mot teltduken.
Dag nummer to renner opp med vedvarende gråvær og lav temperatur. Dog er det væranes utendørs. Vinden er roligere og nedbøren har for det meste gitt seg. Med forbedret sikt er det også mulig å iaktta landskapet rundt om. Glattskurte berg og knauser, formet av tidens tann. Ragende fjelltopper. Kløfter og revner hvor snøen fortsatt ligger pakket i harde, dype fonner. Tett inntil snøkantene skaper fjellsmelle og rødsildre en fargesterk kontrast.
Jeg bruker denne dagen til like mye utforsking som fiske. Det prognostiserte omslaget i vær skal ikke slå inn før kommende kveld og natt. Det slår meg hvor få spor jeg finner av menneskelig aktivitet. En gammel steinmur og noen sundrustede gassbokser fra flere tiår tilbake. Et lite ildsted mot en bergvegg, gjengrodd med mose. En tilårskommen steinring fra et telt en gang i tiden. Ingen terrengslitasje rundt vannet. Ikke antydning til sti eller ferdsel noe sted. Dette er såvisst ikke et sted hvor så mange ferdes.
Tredje dags morgen. Våkner av at teltet er varmt. I ørska åpner jeg glidelåsen til teltet på begge sider og slipper den morgenfriske fjellufta inn. Insekter er ingen dimensjon å hensynta. Smale øyne myser ut over en vannflate som ligger som et speil. Ikke et vindpust er å registrere. Solskiven reflekteres i vannet. Legger meg tilbake og halvslumrer. Det er enda tidlig.
Lyden av et slags plask bærer av sted. Raskt etterfulgt av ett til. Det høres godt gjennom duken. Brått strekker jeg hals som en rypestegg ut av teltåpningen, og konstaterer to ringer av bølger som brer seg ut over den ellers plettfrie vannflaten. I en fart er jeg ute av posen, påkledd og i krokbøyd positur med fattet grep om fiskestangen på rask fremrykning langs sandstranden som strekker seg bortover. Stanser opp. Setter meg ned. Speider.
Ingenting.
På stille vann er jeg alltid tilbakeholden med egen innsats. Lite hensikt tjenes ved å stå og slenge bruk i vifteform ut over en blikkstille overflate. Det skremmer mer enn det tiltrekker, tilsier det meste av erfaring.
Idét jeg omsider bestemmer meg for å ta noen få kast utenfor et bekkeinnos, hvor det er en viss strømning i vannet, tenker jeg på det jeg hørte og så for en times tid tilbake. Hva var det? Var det virkelig storrøya som var oppe og plasket i vannflaten, for å uttrykke sin entusiasme over trykkforandring og væromslag? Det er så ulikt røya. Som oftest vaker den svært forsiktig. Menneskelig aktivitet var det ihvertfall ikke. Fugler på vannet var det heller ikke.
På kast nummer to er det bråstopp. Jeg skvetter til. Det er langgrunt utenfor her jeg står. Har jeg gått i stein? Nei. Følelsen av et, i aller høyeste grad levende og svømmende vesen i andre enden av snøret, er ikke til å misforstå. Tunge rykk. Muskler av velvoksen fisk spennes i en rekke krafttak som trekker snøre ut av snella. 10 minutter varer det før røya ligger i håven.
Fangsten av denne røya bekrefter nok en gang hvor gunstig en endring i lufttrykk og vær kan være, når man jakter disse lunefulle skapningene. Når jeg landet denne bestemte jeg meg i samme øyeblikk for at fisket var over. Jeg hadde sett nok. Mer veltrimmet og velproporsjonert røye har jeg knapt sett maken til. Glinsende fettrender. Blodrødt kjøtt. En magesekk fylt med gammarus krepsdyr.
Jeg hadde sett nok.
Til at jeg visste at jeg ville komme tilbake.
Veidemannsblod 