De må gjerne klumpe seg sammen. Isfiskerne som årvisst stimer rundt de velkjente vann i indre Troms når våren toger inn over fjellheimen. Omkring Dividal og Altevatn ligger de profilerte vann, der en kan risikere å ende opp i et heseblesende kappløp for de beste plassene i perioden mai og juni, som her nord er høytid for jakten på kvite finner. Fra omkringliggende telt strømmer musikk, ståk og hundeglam. Stadig nye ekvipasjer kommer anstigende for å kverne nye hull. Bakom store steiner og morenerygger ligger etterlatenskapene, i sågar ulik form og konsistens. Lett krydret med flagrende papirrester og våtservietter. Så la de nå bare holde på. De mer folkesky av oss kan søke andre fjellområder og vann der en med visshet vet at en får være i fred, kun med fjellfuglene som kompaniskap. Nord-Norge er vidstrakt, og gir rike muligheter til de av oss som setter verdien av den totale fjellro aller høyest.
Så må du da være klinkende klar over at dersom det er dette du søker, samtidig som du gjerne vil oppleve et godt og spennende vårisfiske etter røye, ja da må du være forberedt på bomturer. Gjerne mange i rekken. Du ser i kartene og finner lommer av terreng der du ikke forventer annen trafikk. Og det er det sjeldent eller aldri. Jeg er i besittelse av en iboende utforskertrang. Behovet for å se nye fjell, nye daler og oppleve nye fiskevann. Lokalisere mine egne perler i fjellet, der jeg med rimelig visshet kan spå at jeg får være i fred. Og da hører det med en og annen bomtur. Enten fordi røyebestanden viser seg å være knager, eller fordi den gåtefulle fisken der og da rett og slett ikke orker å utøve interesse for mine redskaper.
For en tid tilbake hadde jeg på kartet funnet en interessant fjelldal med et antall vann bundet sammen av elvedrag. Derfor begir jeg meg en onsdags ettermiddag i mai en bratt fjellside i kast. De høytliggende fjell mellom Kåfjord og Skibotndalen er værharde, men rike på røyevann. Noen bedre enn andre. Så er det derfor med spenning at jeg velger å taue denne tunge pulk opp noen hundre meters formidabel stigningsgrad. Knallhardt skareføre og en arbeidsom grønlandshund bidrar til at det blir gjennomførbart. Dette er ny mark.
Kjente adkomststier er mangelvare. En må finne de selv.
Vel framme blir teltet satt på toppen av en velvoksen morenerygg. Pluggene drives ned i mager jord, og teltets stormmatter forsterkes med stein. Disse fjellene kan være svært vindutsatt, noe en ved flere anledninger har fått kjenning med. I mai 2021 ble Stig og jeg overrumplet av en voldsom nordøstlig vind, som rev sund glidelåser og halvveis begravde oss i fokksnø. Kong vinter meldte den gang behørig at han ikke var ferdig med sin tjeneste for året.
Derfor tar jeg meg nå tiden å forankre teltet litt ekstra godt i disse trakter.
Så ankommer Stig dagen derpå. Møter ham nedi bjørkelien og assisterer opp hans jordiske gods og fludium. Idét vi ankommer leirplass rammer vinterens vredehammer oss med full kraft fra øst. Stig ser mørkt på å etablere barrabbleir ved siden av mitt telt, og slår heller sitt husvære opp nedi en dump der han kommer unna de verste kast. Jeg bistår ham med oppreisning og forankring, før jeg skutter meg tilbake mot teltet og fotograferer litt under forhold der vi nok begge minnes 2021 et tosifret antall kilometer bortenfor.
Etter at de verste vindene har rast fra seg starter et nokså tregt fiske. Vi trekker opp en del røyer av pekefingers størrelse, samt noen som kvalifiserer såvidt til stekepannen. En rekke av de minste kutter vi opp i små koteletter og slipper nedi hullene for å tiltrekke større fisk. Det har av tidligere erfaring vist seg som effektiv gift. Jeg mister en større røye i hullkanalen. Krokfestet var ikke godt nok. Men det er første føling med noe som bekrefter at vannet også huser større fisk. På tredje døgnet ryker også Stig på en røye av betydelig grovere kaliber. Dessverre ryker fortommen og fisken må svømme i vei med en maggotkrok i kjevebrusken. Den anslås til å kunne ha vært rundt 2 kilo. Traumene er til å ta og føle på hos den fortvilte isfisker.
Vannet vi fisker i er relativt lite, men dypt. Vi måler opp mot 7-8 meter under iskanten. Elvesig renner inn fra ulike kanter og vi fokuserer vår innsats utenfor en større grunne der den ene elven kommer ned fra ytterligere høyde. På turens siste dag melder godværet sin ankomst. Luften vibrerer og temperaturen øker markant. En kan formelig høre intensisteten fra fjellfuglene rundtom. Vi bestemmer oss for et siste fremstøt på isen. Væpnet med maggot og en ulmende magefølelse slipper vi våre redskaper nedi. Det landes finfin røye. Opp mot 700 gram. Sprek, fin arktisk fjellrøye. Blank i skinnet og bred over ryggen.
Det er gang i ho.
Brått lugger det tungt i enden av mitt snøre. Jeg gjør mothugg og konstaterer fast fisk. Anroper Stig. Han rigger den teleskopiske kleppen mens jeg arbeider med skapningen nede i dypet. Justerer snellebrems og lar den stridige skapningen trekke ut sene, men gir aldri slakk. Det er viktig. Med stunden kommer blinklyset inn i hullkanalen, etterfulgt av noe bredt og buktende. Stig kjører armen ned i isvannet og krøker fingrene om gjellelokkene på røya, som veies inn på 1,6 kilo. Det er en perfekt kubbe av en hannfisk, bred og stridig.
Knyttnever strekkes opp mot himmelen. Smekker baksiden av knivbladet et par ganger i skallen, og glansen i øynene ebber ut. Denne blir det spekefisk eller røykefisk av.
Så er det en berusende følelse å erkjenne det faktum at man har oppdaget en ny og nokså betydningsløs liten blå flekk på kartet, der store røyer svømmer. Det er med høy grad av tilfredshet at koordinatene noteres på minnet, og vissheten er der om en snarlig retur. Kan hende med fiskestang, eller isfiskeutstyr. Så skal de nå bare klumpe seg sammen andre steder – for dette riket er mitt.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar