Atter et bål

Helge Ingstad, Thorbjørn Tufte, Lars Monsen og Hans Lidman. Villmarkinger og forfattere som alle har én ting til felles. De har fyrt sine bål, og skildret dem godt. Til sammen har de tusenvis av bål bak seg. Under varierende forhold har de nøret opp sine ildsteder for matlaging, trivsel og varme. Sågar som livreddende tiltak i en villmark, der kulde og fuktighet kunne tatt liv om ikke den krøllhårede nordmannen hadde behersket sin bålfyringskunst. Bålet er også leirplassens uomtvistelige sentrum. Det kommer i alle slags former, størrelser og fasonger. Med ulikt brensel. Fra sure, trege og røykfylte høstbål av bjørk, til spede små fjellbål av tørr vierkvist eller mektige og lysende tyribål i gamle furuskoger.


Så sitter du der og ser på nordlyset. Frosten som biter i ansiktet forsvinner i takt med at bålet vokser. Det varme lyset fra bålet sprer seg til de nærmeste furuene. Leirplassen lyser som en varm oase i vinterens hvite ørkenlandskap. Tankene begynner å vandre.

Jan Eilert Pedersen, fra boken «Nord i Villmarka».

Mangt og meget kan sies og skrives om bålfyringens kunst. I bunn og grunn handler det om enkle prinsipper. Du må ha en opptenningskilde. Du må ha brensel. Og du må sørge for tilstrekkelig luft til ilden. Bålfyring i gammelskogen og i rypefjellet er to ulike idretter, som hver for seg krever sin tilnærming. Tilgangen på brensel i eldre granskog eller furuskog er som regel god. Du finner flust av tynn tørr opptenningskvist på bakken eller i nedre del av treet, og du behøver ikke bevege deg langt for å sanke inn mengder av brensel til å skape et bål som vil vare i timevis. Noe annet er det i skoggrensen, der du kan hende må fyre opp med noen medbragte neverflak og stedegen lyng eller gress, før du bygger på med tynne pinner eller røtter fra vierkratt eller dvergbjørk. Et godt fjellbål er en liten kunst, og krever som oftest større innsats å holde i gang.

Uansett form, type eller størrelse er bålet sentrum av det sted i naturen du befinner deg. Det åpne ildstedet under himmelen skaper trivsel for villmarkinger og naturfolk, om det brenner for din matlaging, ditt kaffekok eller kun for litt ekstra varme til dine valne fingre.


Såletørk og kokkelering
Ro, hvile og matlaging ved furubålet
Historier fortelles rundt bålet i Halkavárri
Fra reingeviret henger kjelen over et augustbål i Dividalen
Februarbål i Kråkskarddalen
Bålrøyk og midnattssol over Vouttašjávri
Oktober under Návsti
Kafferast i Børselvfjellet
Høstbål ved en jaktleir i Målselvdalen
Et høstlig bjørkebål i Budalen i Bardu
I ørretlandet innenfor Alta
Furubålet lyser opp en jaktleir i Øvre Dividal
Vårbål ved Barduelvens bredder
Kaffekok over bålet i Synnøvjorddalen
Leirplassens sentrum på en holme i et godt ørretvann på Ringvassøy.
En liten ild av fjellbjørk
Senvinterbål på isfiske i Rohkunborri nasjonalpark
I fjæresteinene på yttersiden av Kvaløya brenner et vårlig bål av medbragt ved
Ved et ørretvann i Målselv
Sotkjelen henger over fjellbålet på Senja
Et lysende furubål under nordlyset, Aursfjordhalvøya
Mellom Skoganvarre og Karasjok
I Børselvfjellet pinnestekes en ørret
Time etter time på liggeunderlaget ved et lite bjørkebål mellom Stabbursdalen og Iešjávri
En ørretfisker slapper av ved bålilden i Finnmark
Et lite krattbål i karrige fjell, ved Skarsfjorden
Kaffekok på bar lyngflekk, Ringvassøy
Høytidsstund i vårfjellet
Furubålet flammer opp i Kvænangsbotn
Kaffepause under rypejakt i indre Troms
Et lystig bållag ved Suolovuopmi, Finnmarksvidda
Pølsespidd kranser om kjelen som henger fra stativet
Sensommerbål på Sennalandet
Bålet varmer godt etter en økt på isen
Juleøl og tørket reinkjøtt inntas i skinnet fra et bål
Funn av grånede, gamle vedkubber er som gull på karrige fjellvidder i nord-Troms
Et kaffebål i Målselvdalen
Kokkekunst over bålet ved Stabburselvens bredd

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑