Vandring i Rostadalen, ørretfiske i Porsanger, dryge mil i Øvre Reisadal, fangstgroper og tepper av reinlav i Áhkkánas, støkkjakt på rype og hare i indre Troms. Feiring av 1000 Dager Ute på Finnmarksvidda. Og naturligvis elgjakt i Ramfjord. I korte ordelag oppsummeringen av et rikt andre halvår med høstingsbasert friluftsliv over vidder og fjell her nord.

---

Juli

En bølge av varme fra øst la sitt kvelende lokk over Troms Innland en lengre periode i årets syvende måned. For de av oss sjeler som måtte la seg lokke av naturens kall, burde det i allefall være fjellet som skulle kunne fremstå som det mest fornuftige av alternativ. Derfor la vi i vei mot noen vann i de høytliggende flanker av Rostadal. Min kjære samboer Sunniva, hennes grønlandshund og undertegnede. Med den sterke varme ble tilværelsen utfordrende for polarhunden, som villig lot seg geleide til nærmeste snøflekk bortenfor leirplass. Der falt den raskt til ro etter en tid høylytt å ha gitt uttrykk for sin misnøye med høysommer og stekende sol mot pelsen. Min botanisk anlagte turkompanjong studerte fjellplanter mens jeg fisket fra kanten på isflakene. Vi fråtset i god mat fra tunge bører, og nøt den spektakulære fjellnatur i Rostadalen til fulle. Vi fikk også smake på fjellivets søte kontraster, da et raskt men kortvarig væromslag kastet sterke vinder og kraftig nedbør inn over leirplassen på den lyngkledte knaus.

Da den siste arbeidsdag var unnagjort bar det sporenstreks nordover for en måneds ferie på loffen. Langs en lurvete fjellvei som i sin tid transporterte gruvearbeidere og mineraler fra fjellets dyp, bar det alene innover. Når bilen var parkert, var det apostlenes hester videre mot den høytliggende del av Øvre Reisadal nasjonalpark. Innover dette landskapet har jeg kun vært vinterstid tidligere. Den relativt dryge pakning over skuldrene inneholdt både biff og øl, tilstrekkelig for en 8-10 dagers opphold. Omstendighetene ville det derimot annerledes. Etter rådslagning med Stig over satellittmottaker, ble det derfor bare fire netter i området. Vi skulle komme til å treffes i Alta i stedet. Jeg rakk i allefall å se nok av denne urørte fjellvidde, og lande noen fete fine fjellørreter, til at jeg vet jeg vil returnere en annen gang.

August

Den åttende måned. Av sommermånedene min favoritt. Kveldene skjømmes og den første frost setter inn. Insektene går mot sitt endelikt. Fjell og vidder bugner av bær og sopp. Det er gode tider for høsting og gode tider for vandringer inn mot skjulte perler av nordnorsk natur. De senere år har jeg og Stig pleid å gjennomføre en 8-10 dagers tur, der fjellfiske, vill natur og tobakk forenes i en uslåelig harmoni av og for voksne mannfolk med brusende veidemannsblod. I år ble det av ulike omstendigheter slik at vi i stedet delte det i to litt kortere opphold, hver tur over noen dager ved ulike vann som huser grov finnmarksørret. En ørret av det slag som helt ut av det blå bestemmer seg for å angripe agnet, etter at fiskeren har latt sin frustrasjon gjelde i dagevis over det manglende napp. Slike gåtefulle vann hvor en ikke kan forvente at det smeller hver gang, men når snøret strammes, er det som regel tung motstand i den andre ende. Fjellørret over 3 kilo taes opp i begge disse vann. Men ikke i år. Altas fjell og Laksefjordvidda kunne vinke tomhendte fjellfiskere på gjensyn.

Så skulle det bære mot Porsanger. Og på ny skulle endeledd og bærekuler få kjørt seg innover etter tvilsomme veier. Denne gang med utgangspunkt i området Skoganvarre. Her, i brekket mellom Karasjokvidda og lavlandet nedover mot Lakselv, bugner det av interessante områder med vide multemyrer og spennende ørretvann. Sunniva og jeg trasket langs et firhjulingspor som tidlig innebar kryssing av en elv, noe grønlandshunden med vannskrekk ikke var overvettes begeistret for. Drøye tre timer senere stod vi på en tørr og paddeflat moreneslette ved ørretvannet. Her vokste det en liten klynge av bjørk, som tok av for den sterke (men varme) kuling fra sydvest. En liten glipp i ompakking og teltbytte fra tidligere tur førte til at teltpluggene lå igjen, men det løste seg enkelt ved å ta fjellkniven fatt og spikke plugger av bjørkekvist. Vi trasket rundt i det lune, lettkuperte landskapet preget av typisk finnmarksbjørkeskog. Det ble fisket fet fjellørret og plukket multebær og blåbær. Sunniva hadde medbragt piggsopp og steinsopp fra Stabbursdalen, som sammen med hvitløk og vårløk dannet det ypperste av middagstilbehør på vidda.

Dernest gikk ferden videre mot de dypeste trakter av Finnmarksvidda. Áhkkánas. Her hadde vi ikke vært siden 2014, Kristian og undertegnede. Den gangen endte det blant annet med at jeg måtte skjære hull i fjellstøvlene for å berge situasjonen fra en gryende akutt betennelseslignende tilstand. I år håpet jeg å unngå det. Med min Pajero kjørte vi de 12 kilometer fra europavegen og inn til Sihccajávri Fjellstue. Vi ankom midt på natten, og trasket forbi den vesle samiske grend mens de bosatte trolig lå i dyp søvn. Bare noen sauer var å se i forbifarten. Derfra gikk ferden nordøstover. Vi vandret langt og besøkte ulike vann over de kommende 10 døgn. Gjedden og småabboren viste interesse for våre agn, ellers var det fiskemessig lite å skrive hjem om. Ørreten som etter sigende skulle befinne seg her var kun måtelig engasjert i våre tilnærmelser. Landskapet her i de dype deler av vidda preges av at de store reinflokkene ikke beiter her sommerstid. Bakken bugner av tykk, saftig reinlav som knaser som potetgull når den er tørr, og er sleip som våt tang etter et regnvær. Og regnvær fikk vi smake, sammen med svært intens lyn og torden. Vind hadde vi også nok av, hvorpå de store vann i perioder frådet med skummende bølgetopper. Etter hvert som fiskemotivasjonen droppet noget, var det heller bare å la seg underholde på annet vis. Fyre bål. Lese bok, Ete, drikke, røyke, kikke på de tallrike samiske fangstgroper fra eldgammel tid. Og dessverre brenne/rydde søppel som stammet fra motorisert ferdsel. Det er trist å se etterlatenskaper fra skjødesløse mennesker prege vannkanten på idylliske steder, her så langt fra sivilisasjonen. Hvem som står bak får stå som et åpent spørsmål. Bortsett fra at den sistnevnte aktivitet som viddas renovatører kastet noe skygge over totalopplevelsen, var det ellers storartet å være tilbake i den mektige villmark her inne.

September

September markerer overgangen mellom fjellfiskesesong og jaktsesong. I takt med at gresset sakte visner og løvet gulner byttes stang ut med børse. Det er også tid for å sanke inn vinterforsyning av sopp og bær.

Det første fremstøt etter rype foregikk i år med utgangspunkt fra et høyereliggende parti av Målselvdalen søndre flanke. Med sekken pakket for overnatting og rypejakt ut fra jaktleir beliggende i terrenget, var det som alltid en berusende følelse å la lårmusklaturen arbeide en tungt lastet kropp oppover mot den godt skjulte leirplass bak moreneryggene. Det å spenne ut duken og fyre opp leirbålet, strekke kroppen ut på liggeunderlaget, og konstatere «kvelden før kvelden» – Intet annet enn en fornemmelse jegeren aldri kan gå lei av. Selve jakten denne turen ble krevende. Rypene var tallrike, men lå svært høyt. Oppe i et tett tåkebelte på 1000 høydemeter hadde de i stor grad sitt tilhold. Flyktige og lette på vingene. Det ble vandret et respektabelt antall kilometer, og besteget ikke så få antall høydemeter uten at mer enn ett kull kom innenfor hagleskurens effektive rekkevidde.

Noen dager etter gikk ferden mot Kvænangens karrige og steinete fjell. Sammen med min 80 år gamle far og den trofaste kompanjong Stig, skulle vi jage etter fjellryper. Det skulle bli lettere sagt enn gjort. Været var kaldt, vindfullt, vått, til dels med snøvær og tett tåke som ikke gjorde forholdene til de aller enkleste. På tross av at vi er godt kjente i terrenget, og vet hvor rypene som regel kan finnes, var det samme tendens også denne gang som første jakthelg. Høyt oppe i snøflekkene befant de seg, der tett tåke og vind regjerte. Og der var i hovedsak ikke jegerne. Med andre ord ble uttellingen også denne tur, sett opp mot innsats, nokså mager. Men det ble kompensert med fenomenal stemning inne bak de tykke teltdukene i lagsteltet, hvor vedovnen putret og slitne jegere kunne strekke ut kroppene og nyte sin konjakk og rullings på reinskinnet.

Så braket det løs med årets elgjakt. På noen dagers jaktinnsats felte vi vår kvote i Ramfjord Sams jaktlag utenfor Tromsø. En kalv ramlet først for Jens-Olavs kule på en høytliggende post i Fagerfjellets bjørkeskoger. Så gikk en voksen ku i myra fra vår beste post i lavlandet, senket av Ole sin selvladede ammunisjon. Mellom majestetiske Tromsdalstind i sør, og Hamperokken i nord, er det alltid en opplevelse å ta del av et veldrevet jaktlag, der stemningen alltid er god, og samarbeidet fungerer som det skal. Sesongen ble som vanlig avsluttet med en skikkelig fest for å markere vellykket jakt.

Oktober

Med årets kvote av elg tidlig felt, ble det frigjort rom for mer rypejakt. Oktober er min favorittperiode for jakt på fjellets fugl. Naturen har åpnet seg opp. Løvet har i stor grad forsvunnet, frost begynner å legge de høye bregner og gress ned. Antall jegere i fjellet faller bemerkelsesverdig fort ettersom ukene går, og man opplever i stor grad å ha de enorme fjellformasjonene for seg selv.

Fra en jaktleir beliggende i Dividalens gamle furuskog, skulle det jages rype i majestetiske deler av nasjonalparken. Og det ble både jaget og felt. Rype og hare. Samt at høstens siste tyttebær ble sanket inn. Det ble også funnet og samlet inn avføring fra bjørn. Kveldene tilbragte vi foran seigtbrennende, varmende tyribål som kastet sitt flakkende lys opp i de lutende furukroner. Det ville vært en underdrivelse å kalle det for fantastisk. Slike stunder, der den nordnorske høstnatur viser seg fram på sin aller beste måte, kan ikke kalles annet enn magisk for to enkle natursjeler.

Inn mellom jaktturer ble det også prioritert noen dagers teltliv der børsen ble igjen hjemme. Med et alvorlig uvær i sikte i følge meteorologens prognoser, søkte vi atter en gang tilflukt i den gamle furuskog i indre Troms. Rolige dager med god mat, bålfyring og rolige rusleturer i nærområdet rundt leiren ga næring til utehjerter. Det er noe eget å ligge lunt under nylonduken og høre det intense sus av sterke vindkast som jager mellom kronene på de gamle furutrær.

Oktober begynte å nærme seg en ende, og det ble gjort plass til nye jaktturer i Målselvdalens fjellsider. Snøen hadde nå befestet seg i høyden, men det var fortsatt fint å la bena føre en innover i landskapet etter småvilt. Fra tømmerhytten i dalbunnen kunne vi se fram til lune fasiliteter etter endt jakttur, der været i høyeste grad bød på det vi i en menneskelig sammenheng ville kunne kalt raskt skiftende personlighetstrekk.

November

Et naturlig høydepunkt verdt å fremheve var da jeg og Sunniva ble invitert opp for å ta del i Bengt-Are Barstads tusende dag ute. En milepæl for mannen som jeg ble kjent med da han oppholdt seg gjennom forrige års vinter i indre Troms. Det ble særdeles trivelige dager rundt bålet på Finnmarksvidda, i fortreffelig kompaniskap med Bengt-Are og noen av hans nærmeste familie og viktigste støttespillere.

Desember

Året ble avrundet med en del late døgn med dagsturer og teltliv uten særlig innslag av høstingsbasert element. Det vil si, da 2022 gikk over i 2023 ble det satt sniker i et godt fiskevann mellom Målselv og Balsfjord. Uten at verken ørret eller røye lot seg lokke til hogg gjennom en vindfull helg med vestavær og snøfokk.

---

Så gjenstår det bare avslutningsvis å oppfordre til å bruke naturen vi har. Ikke bare i Troms og Finnmark, men i resten av landet. Bruk den på vettig vis. La sporløs ferdsel prege ditt opphold i naturen. Fisk, skyt og sank. Høst av naturens overskudd. Og vern om den. La din påvirkningskraft for vern av naturen i det minste gjøre seg gjeldende som et minimum gjennom medlemskap i noen av de organisasjoner som arbeider med å ta vare på det flotteste og viktigste vi har.

Og med disse ord går vi 2023 i møte, med nye planer og kommende eventyr med et fritt, enkelt, tradisjonelt og høstingsbasert friluftsliv inn over nordviddene.

---