Ute øker vinden kraftig på fra nordvest. Telt strammes opp og snømurer bygges. Det fyker hvitt rundt vår leir, sikten er kraftig redusert og polarhundene kan skimtes som små hvite bylter der de ligger godt isolert under snøen.
Noe av det jeg liker minst med situasjonen er at jeg er ute av stand til å se eventuelle skrenter eller skavlkanter. Et fall på bare et par meter kan få konsekvenser. Det blir tungen på vektskålen, og gjør at jeg beslutter å iverksette nødbivuakk.
Det lakker og lir mot ettermiddag idét jeg driver de lange aluminiumspluggene ned i den faste snøen ved en ny leirplass. Det vesle og snart 20 år gamle Helsport fjellteltet strekkes og strammes ettertrykkelig ut med åpningen vekk fra nåværende vindretning.
Veidemannsblod 