Vær og uvær i indre Troms – Del 2

Når jeg leser en bok i teltet eller på lyngflekken langt ute i villmarka et sted, tar jeg meg selv i å absorbere innholdet på en annen måte enn når jeg leser hjemme. Jeg leser saktere, og bruker mer tid på å visualisere skildringene. Stanser opp mellom setningene. Slik er det nå også når jeg ligger omsluttet av min kokong av dun, og leser om fangstmannen Harald A. Soleim og hans overvintringsliv på Landet med de kalde kyster. Sakte mørkner det ute og presset mot nylondukene har tatt seg opp.


Vinden skyter god fart over viddene i øst og sør. Snor seg hissig gjennom de høytliggende fjelldalene her i indre Troms. Dalføret jeg befinner meg i ligger omtrent 700 meter over havet. Nordover og sørover rager fjellformasjoner med tinder som strekker seg over 1000 meter. Dette er kjent som et værhardt sted. Vandreren må alltid ha det i bakhodet med hensyn til forberedelser, utrustning og plan for gjennomføring når han skal inn her i vinterhalvåret.

Neste dag tørner jeg ut til et solid trykk mot dukene fra sørlig retning. Selv om jeg har gjort tiltak for å motvirke det, har en ørliten glipe under duken ført til et fint lag med snø over skotøy og utstyr i forteltet. Det høye og florlette skydekket fra kvelden før har tyknet til, og senket seg lavere i luftlagene. Farer i stor fart over landet. De høyeste fjellene er nå bare delvis synlige. Etter kaffe og en rask frokost, napper jeg inn de fangstløse ståsnørene, river leir, lukker anorakkhetta om hodet og begir meg i vei østover.

Hettekrage av nordnorsk pelsverk og briller som beskytter mot vind, sol og snø.
Ved Store Rosta penetrerer stråler av sol gjennom skydekket og lyser opp nedføykede morenehauger.

Etter halvannen times marsj på fast og fint føre, strekker det mektige vannet Rostojávri (Store Rosta) seg ut i nordlig og sørlig retning foran meg. Sikten er god og jeg stanser opp en liten stund for å suge til meg inntrykket av uberørt villmark. På dette stedet, tett inn mot grensen til Sverige, er landskapet enormt og åpent. Her inne finnes ingen tyngre inngrep. Her er det fortsatt naturen som regjerer suverent på sine egne premisser. De som ferdes her har lite menneskeskapt infrastruktur å søke ly i. Fjellduken og spaden kan ikke være gjenglemt når kursen settes innover her en vinterdag.

Jeg har enda omtrent en mil å unnagjøre i terrenget før jeg kommer frem til min planlagte destinasjon for neste leir. Med den friske sørlige vinden jagende i ryggen går det i fint driv mot røyevannet. En markert knaus ligger inntil bredden og jeg slår teltet opp på nordsiden av denne for å komme litt unna den verste snoen. Selv om det har blitt godt utpå kveld, borer jeg opp et par hull og plasserer ut snik. Kjører også isboret i bunn i det grunne vannet. Reserveskjær og et lite multiverktøy kommer til nytte nå.

Midt på natta våkner jeg. Temperaturen har falt merkbart. Dette er det kaldeste det har vært på turen frem til nå. Ikke en lyd er å høre. Ikke det minste blafring i teltet, og rimet ligger i fint lag på innsiden av ytterduken. Jeg kryper ut av posen. Åpner opp glidelåsen på teltet.

Konstaterer at naturen brått har bestemt seg for å spille noen strofer på sine fineste strenger.

Vinterlandet bades i lyset av måne og stjerner, ispedd noen få syltynne penselstrøk fra nordlyset.

En ny dag blir til, går over, og blir til enda en ny. Fiskebittet er fraværende. Røya viser knapt interesse i det lille vannet. Jeg beslutter ny forflytning neste dag, til et annet vann som ligger forholdsvis nært. Ryktene tilsier stor, fin indre Troms-røye her.

I løpet av natten endrer værsituasjonen seg. Vindretningen har dreid om på nordvest, og feier nå innover Rostadalen med stor kraft. Jeg våkner til rabalder i dukene, og skjønner at noe er i gjære. Kommer meg ut i været. Tar fatt om spaden og måker unna det meste som har føket om teltet, og bygger opp en liten lemur i bred hestesko for å ta brodden av det verste trykket mot teltet.

Sikten er foreløpig god nok, og forholdene ikke uforsvarlig ift å iverksette forflytning. Jeg fyrer opp primusen, koker opp vann, spiser og drikker godt. Fyller også termokoppen med varmt vann og en god ladning sukker. River leiren, aksler sekken, slår på GPS, spenner fjellskiene på og legger i vei mot vinden.

Jeg beveger meg ikke langt før nordvesten strammer grepet ytterligere. Vindøkningen er følbar mot kroppen. Samtidig føres det inn skyer og nedbør i stor fart. Lyset blir med ett ekstremt flatt. Alle konturer viskes vekk. Ikke et gresstrå er å se. Ikke en flekk av lyng. Ikke en stein. Ingenting. Etter hvert ser jeg stort sett ikke mer enn mine egne skitupper.

Jeg har en følelse for at dette kan det bli en viss varighet over. Tar derfor en rask beslutning om å endre kurs mot en Statskog-bu omtrent 5-6 kilometer unna. Tenker at det burde kunne gå greit i det slake terrenget som ligger foran meg.

Fortsetter en kilometer til framover. Det går sakte. Den sterke vinden fører snø og snøfokk med seg. Det tetter seg på brilleglassene. Sikten er nå lik null. Kursen må sjekkes med bare noen timeters mellomrom. Lufttemperaturen er ikke særlig lav, så snøen er delvis bløt når den jager mot snøbriller og bekledning. Noe av det jeg liker minst med situasjonen er at jeg er ute av stand til å se eventuelle skrenter eller skavlkanter. Et fall på bare et par meter kan få konsekvenser. Det blir tungen på vektskålen, og gjør at jeg beslutter å iverksette nødbivuakk. To sikringsplugger drives ned i snøen og teltduken pisker malabarisk mens jeg arbeider med å reise det vesle fjellteltet. Til slutt lemper jeg snø over stormmattene, tar med meg primus, kaffekjele, termokopp og liggeunderlaget, og kryper inn bak de beskyttende dukene.

Nødbivuakk i Rostadalen.

Hvor lenge jeg ligger slik er jeg faktisk litt usikker på. Med kontroll på situasjonen slapper jeg av, og småslumrer litt mens været raser. Det går vel et par-tre timer. Så kjenner jeg at temperaturen har økt betydelig. Solen står på dukene. Jeg kikker ut, og konstaterer at skydekket har sprukket opp. Nedbøren har, om ikke midlertidig, gått over. Sikten er vesentlig forbedret selv om den sterke vinden er vedvarende. Tenker at dette er værvinduet jeg vil få. Med nødpeilesenderen sender jeg en kortfattet statusmelding hjem. River teltet og legger i vei det remmer og tøy kan holde i retning den vesle bua som fortsatt er et stykke unna. Altfor lang tid i forveien kan jeg se den fortone seg som en prikk i landskapet.

Idét jeg lukker igjen døra bak meg, blir det så merkelig stille. Bare en vedvarende og mørktonet rumling og dur fra vegger og tak. Retter en taus takk til Statskog, som driver dette unike tilbudet til fjellfolk. De små åpne buene og gammene, de fleste utstyrt med en liten vedovn. Mange av de ble reist av gamle jegere, fiskere og fangstmenn som enkle krypinn i villmarka. Nå står mange av de på statens grunn, og kan gi ly når det røyner på.

Noen timer senere høres stemmer ute i mørket. Først tror jeg det er innbilning der jeg sitter og leser, mens det putrer i Jøtulen og uværet raser utenfor. Det hele bekreftes idét jeg ser en skikkelse med hodelykt løpe krokrygget forbi vinduet. Det er Jarand. Han og samboer Vårinn har naturligvis kommet ut for det samme uværet. Fjellvante folk som de er, har de sammen med et par røslige polarhunder som de har lånt, navigert seg hit for å søke ly. Jeg tar ned all min bekledning som nå stort sett er tørt, slik at de får hengt opp sitt. Sammen tilbringer vi trivelige timer ut over kvelden med historier og erfaringsutveksling.

Skal du noen gang havne værfast med noen, kan disse trygt anbefales.

Kveld blir til natt og natt blir til dag. Uværet herjer gjennom natten, men værsituasjonen roer seg ut over morgenkvisten, og forholdene er langt bedre dagen etter. Jeg pakker sammen og legger i vei på de 18 kilometerne nedover Rostadalen hvor transporten venter. Et innholdsrikt og kontrastfylt opphold i de lunefulle senvinterforholdene i fjellet er over for denne gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: