Vær og uvær i indre Troms – Del 1

En blå Pajero svinger inn på butikken i Øverbygd i Målselv. Det er siste stopp før det bærer til fjells påsken 2021. Det skal vandres over islagte vann, via fjell og høyder, gjennom brede daler og flate viddepartier. Planlagt distanse i kartet er omtrent 60 kilometer gjennom et landskap som i godvær tar pusten fra deg med sin storslåtthet. Men også et landskap hvor du alltid må være forberedt på at forholdene fort kan snu.

---

De fleste som ferdes ut i fjellene i indre Troms med utgangspunkt fra Dividalen, starter gjerne fra Svalheim, Høgskardhus eller Skaktarelvmoen innenfor gården Frihetsli. Det synes på parkeringsplassene. For egen del har jeg sett meg ut en annen trasé som jeg vet er mindre brukt. Især vinterstid. Noe som gjenspeiles med at det ikke står en eneste bil på parkeringsplassen idét jeg svinger inn. Der mange sikter mot de kjente fiskevannene i vest, bærer denne traséen østover. Og den er langt brattere. De med hundespann eller pulk velger andre alternativer. Jeg har ingen av delene. Og med langfeller og skareføre sitter de gamle fjellskiene som limt mot underlaget oppover de over 400 høydemetrene som du brått møtes med idét bildøren lukkes igjen.

Etter hvert forlates de siste fjellbjørkebeltene med beitespor av ryper. Jeg beveger meg nå innover en slak fjelldal som etterhvert svinger sørøstover. Etter noen kilometer står jeg på det som blir turens høyeste punkt, nesten 900 meter over havet. Akkurat dét kjennes bra idét det begynner å mørknes såpass at jeg blir nødt å ta fram hodelykta før jeg begir meg liene i kast ned mot vannet jeg skal slå leir ved. Bakover i landskapet troner Jerta, Stuora Nanná og det umiskjennelige Bumannsberget.

Fra jeg steg opp over tregrensa har en frisk østlig vind jaget små snøkorn over landskapet.

---

Glidelåsen på ytterteltet trekkes opp neste morgen. Jeg myser ut i det hvite og blå. Skyene farer av sted i stor fart over fjellene. Jeg er helt alene her. Det ser ikke aller verst ut for noen gode timer på isen. Som regel på denne tiden av året ulmer en ambisjon om visuell kontakt med de kvite finnene. Salvelinus Alpinus. Om de biter på er noe helt annet. Storrøyene i indre Troms henger høyt for mange. Lokale så vel som tilreisende. Derav ligger teltene tett på de mest kjente vannene. For meg er det ganske uinteressant å ta del i folkevandringene. Påsken. Den første helga i mai. Pinsen. Da er det for mye mennesker samlet for en aldrende særing. Folk ser jeg nok av ellers. Når jeg drar alene ut i fjellet vil jeg helst være mest mulig i fred.

En del timer tilbringes med stirring ned i det klare fjellvannet under en meter is. Over meg har jeg fjellduken. Dels som vern mot snoen. Dels for å stenge ute lyset, noe som gjør at du ser godt ned gjennom vannmassene. På mellom 1 og 2 meters dyp skimtes av og til brede rygger. Fin fisk i klassen 1 til kanskje 2,5 kilo. Med bedagelige bevegelser passerer de uinteressert agnet noen ganger. Borer opp noen flere hull, men for det meste glimrer de med sitt fravær. Småfisken er heller ikke særlig representert. Det er rett og slett ikke «gang» i røya.

Det er alltid viktig for fjellfiskeren å ha en forklaring på fraværet av fangst på isen. Denne gang skylder jeg på vedvarende lavtrykksaktivitet i havet.

---

Leiren rives og jeg forflytter meg østover. Passerer en av de svensksamiske hyttebebyggelsene på norsk side. En relativt stor klynge med hytter, omgitt av samlingsgjerder for rein. Været er fint nå. Stort sett klar himmel og relativt rolig vind. Jeg stanser opp på en avblåst fjellknaus for en liten rast og litt tilførsel av næring til kroppen. På andre siden av dalføret ser jeg noen skiturister som haster av sted retning en nærliggende DNT-hytte. Det var i denne hytta at Lars Monsen og Trond Strømdahl lå ni døgn værfaste i en formidabel vinterstorm da de gikk sin velkjente Norge På Langs-ekspedisjon som startet i 1989.

Bak meg høres duren av en motor. En reingjeter fra de svenske familiene har fulgt sporene mine, stanser opp og slår av en prat. Fire måneder har han nå arbeidet alene i fjellet. Han kan fortelle at snart går jaktsesongen hans i gang. Han er involvert fra svensk side i prosjektet med å få opp fjellrevbestanden. I den forbindelse får han dispensasjon en periode i april måned til å ha rifle på snøscooteren for å felle rødrev. I fjor tok han ut 35 dyr. Selv mener han at han kunne skutt 100 dyr hvis han hadde fått starte litt tidligere. Mars er best for rødrevjakt mener han. Mengdene av den etter hvert så høyt-trekkende generalisten er en trussel for den mindre fjellrevens yngling og eksistens.

Jeg vinker farvel til den svenske reingjeteren og fortsetter ferden. Skrår meg sakte opp i fjellsiden for å få bedre oversikt over omgivelsene. Dette er nytt og spennende land. Og en fin dag å utforske det på.

---

Det lakker og lir mot ettermiddag idét jeg driver de lange aluminiumspluggene ned i den faste snøen ved en ny leirplass. Det vesle og snart 20 år gamle Helsport fjellteltet strekkes og strammes ettertrykkelig ut med åpningen vekk fra nåværende vindretning. Spaden brukes til å pakke plenty med snø over stormmattene. Bardunene står som gitarstrenger ut til sine festepunkter. Dette er viktig selv om været nå er godt. En opplevelse for 16 år siden, som endte med at en slapt oppsatt lavvo ble revet ned av brått oppdukkende fjellvinder etter en lang dags godvær, sitter i. Klær og utrustning ble slengt avgårde i vindkastene, liggeunderlag havnet utpå vannet og ting var plutselig litt utenfor kontroll den gangen.

Jeg borer opp et par hull og setter ut snik. Går i teltet. Får på den tykke ullgenseren, koker opp vann. Eter, drikker, tar en røyk og leser noen sider i boka om (den fortsatt levende) legenden Harald A. Soleim som levde 40 år alene som fangstmann på Svalbard. Ingen har gjennom polarhistorien flere overvintringer der enn bergenseren. Han var en nøysom mann som klarte seg på kaffe, kneippbrød og rekved, som forfatteren skriver.

Der har nok mange i vårt overforbrukende samfunn noe å lære.

---

Mens jeg leser merker jeg at vinden tar seg opp utenfor nylondukene.

• 

• 

•