En tradisjon skapes

Kalenderen viste juni måned. De siste meldingene fra meteorologen varslet et høytrykk av de sjeldne over Kola-halvøya. Lenge hadde vi planlagt denne turen innover til et røyevann i Kvænangen kommune i de nordlige delene av Troms. Det som skulle vise seg å bli det første av det vi i ettertid har døpt «vårens vakreste eventyr» var i ferd med å starte idét vi parkerte bilen mellom nyutsprungne bjørker nede i lavlandet.

---

Drøyt fire timers kjøring fra Tromsø ligger Kvænangen. Et eldorado for veidemannen og fjellfiskeren. Endeløse fjell og vidder omkranser denne vakre fjord, som ligger i randsonen mellom Troms og Finnmark. Dette er målet for meg og Stig denne vakre junidag i 2014. Forventningene er skyhøye etter en fantastisk sommertur inn i det samme området året før. Det må nevnes at det er min turkamerat Stig, som gjennom sine bekjentskaper har fått levert etterretning om dette området. Vannet som er målet for denne turen er svært næringsrikt, innehar gode gytemuligheter, og besitter en solid stamme av grov fjellrøye som gjør sin jobb med å holde balansen i bestanden. Det skal være tatt røyer over 6 kilo her. En erkjennelse av dét faktum påkaller hetetokter hos undertegnede, vel vitende om at ens egen personlige rekord på fjellrøye er akkurat herfra. Satt på sommeren året før. Men det er en annen historie.

Klokken 2130 den 4. juni 2014 er vi klare for avmarsj fra parkeringsplass. Sekkene veier sine drøye 30 kilo. Velfylte er de med pils, bacon, telt og fiskeutstyr. Fjellski og staver er festet på sidene. Innover dalføret gjør vårflommen sitt inntog. Fascinerende er det å se når bekker fosser frådende nedover liene, og forvandler dalbunnens elv til en brun flod. Dalen innover syder av liv. I skogbunnen nærmest eksploderer planter og blomster opp fra jorden mens vi går. Fra lysegrønne bjørkekroner kvitrer småfugler sine yre toner ut over landskapet. Idét vi runder høydedraget inn mot en smalere passasje av dalen, stiger fjellvåkparet frem mellom stupbratte flåg. Sirklende og skrikende høyt over oss. Under disse varsler fra fjelldalens voktere vandrer vi ufortrødent videre innover. Etterhvert som vi går, blir bjørkeskogen tynnere i sine stammer. Fjellskiene, som rager opp fra storsekkene, tar stadig grep i de lave bjørketoppene og fremkaller sine grove gloser.

Evig skulle det ikke vare. Etter en relativt strabasiøs baksing gjennom bjørkeskau og bratte lier, hvor vi foreløpig ikke har gjort oss kjent med det beste veivalget, tar vi oss møysommelig inn i det sjiktet hvor skogen forsvinner og går over i fjellterreng. For hver høydemeter vi erobrer kommer vi nærmere det punkt hvor det blir tid for å spenne på seg skiene. Fjellet åpner seg nå rundt oss. Horisonten vides ut, og viser frem et landskap med utallige muligheter for fjellfolk og fiskere. Rundt midnatt har vi spent på oss skiene og glir i fint sig innover fjellet på beltene av den siste snø. Noen steder må vi krysse passasjer av barmark. Andre steder forserer vi brusende bekker og søkkblaute myrdrag. Gjennom lange timer sliter vi oss svettende stadig nærmere vår destinasjon. I 02-tiden klatrer solskiven opp bakom fjellene og kaster sine stråler ut over landskapet. Temperaturen stiger en tidlig nordnorsk forsommernatt. Og fortsatt har vi distanse igjen å erobre.

Timer med vandring herder legger og lår hos vandringsmannen. Idet vi sliter oss opp over den siste kneika, er det stort sett bare viljestyrken igjen som driver undertegnede framover. For å si det rett ut er jeg i ferd med å bli sluttkjørt. Og da vi omsider glir de siste metere inn på barflekken, som også skulle bli vår faste leirplass for de neste års turer, er det full kollaps på den avsmeltede flekk. I dét skjellsettende øyeblikk går det klare tanker gjennom hodet mitt om at det må fattes tiltak for forbedring av utholdenhet.

Det er nå blitt tidlig morgenkvist. Solen lar sine stråler bres med tiltakende styrke innover fjellet. Vi etablerer vår leirplass, setter opp teltet og kommer i orden. Så stjeler vi oss et par timers søvn før den stekende junisol pisker oss ubønnhørlig ut av teltet igjen.

Etter kaffe og frokost er det bare én ting å gjøre. Vi må ut på isen. Når værforholdene viser seg fram på den måten gir vi oss selv intet valg, på tross av at vi er halvveis svimeslåtte. Vi raver oss utpå, væpnet med pilkestikker, eggeskall, maggot, meitemark og akkar. Isen har reist seg fra vannet, og er stort sett tørr og fin over det hele. Fra hver vår posisjon igangsetter vi jakten på Salvelinus Alpinus. Og det tar heller ikke lange tiden før den godeste herremann Stig lander sin første kilosrøye på dypet. Jeg følger på med én på 1,2 kilo i et grunnere hull. Innlokket av et vuggende stykke akkar. I tillegg røsker vi opp et fint antall røyer under kiloet.

Det er fantastiske forhold. Vi er i gang. Blodet farger isen rød.

Det hender iblant at moder natur byr på sitt absolutt aller beste for fjellfiskeren. Med høye temperaturer, vindstille, sol og høytrykksluft dirrende over landskapet. Heiloen har funnet sin plass på de avtinte lyngflekker. Klærne kastes og livet oppleves herskapelig. Sånn er det denne gangen. Vi fråtser i godvær og fine forhold på fjellet. Høytrykket over Kola begunstiger oss med høye temperaturer inn over de nordlige deler av landet. Om det er noen gang røya skal «finne sin gange», så er det vel nå.

Kveldene forløper med mat, drikke og tobakk. Det gjenfortelles opplevelser fra tidligere turliv og man drømmer om nye. Hva kan vel måle seg med å ligge på en bar lyngflekk i vårfjellet i Nord-Norge, supe i seg av livets edle dråper, og reflektere over alt man har opplevd eller ønsker å oppleve i en nordnorsk veidemark. Nettopp slik forløper dagene seg nå for oss her oppe.

Dette er det gode, frie og ukompliserte liv definert.

Så er vi kommet til den tredje dag. Stig har karret seg tidlig ut av posen. En nådeløs sol gir bakeovnstemperatur i teltet, men undertegnede sover godt enda et par timer til. Det er en drøm å våkne opp på slike dager. Man tørner ut i rolig tempo. Hiver kaffen på kok. Tar seg en sigarillo og myser ut over den islagte flate. Turkompisen står noen hundre meter unna og drifter målbevisst etter fjellrøyer på dypet. Oppe i urene raper fjellrypesteggen. Luften vibrerer. Landskapet våkner. Livet i fjellet er fullkomment. Og denne dagen skal vise seg å by på et røyebett av de sjeldne.

Etter hvert som solen klatrer opp over de omkringliggende formasjoner, stiger også temperaturen til høysommernivå. Vi fokuserer vår fiskeinnsats rundt en del hull på et parti av vannet hvor det renner inn en elv, og dybden varierer fra 6 til over 10 meter under isen. Ut over ettermiddagen tar aktiviteten seg stadig opp. Vi lander effektivt røyer i alle størrelser. De aller minste kapper vi opp i koteletter og fòrer hullene med. Da kan man i se halvkilosrøyer og større fisk skyte inn som torpedoer og angripe fiskebitene som vugger seg sakte nedover vannlagene. Vi tar røyer nok til å kunne fråtse senere. Men vi er grådige og vil ha mer. Nå skal det fiskes til fryseboksen, for sjeldent opplever man vel slik gang i røya. Størrelsen varierer gjennom hele spekteret opp til de som er mellom 1,5 og tett opp under 2 kilo. Vi fester smårøyer på kroken og får umiddelbart kontant respons fra deres artsfrender som ikke nøler med å gape over sine mindre brødre. Det er et bett nærmest uten sidestykke.

Fortsatt er ikke 2-kilos grensen brutt. Sola har etter hvert gått ned bakom åsen. Etter en hel dag i varmen må jakken på når skyggene legger seg over isen. Stig står tålmodig ute på dypet og legger igjen innsats etter de store, lunefulle kvitfinnefisker. Og med ett registrerer jeg at han har på noe som trekker tungt nede i mørket. Jeg trekker opp mitt eget bruk, fatter klepp og kamera og løper bort til den tungt pustende fjellkamerat. Aldri har han vel vært så konsentrert i sitt daglige arbeid som landmåler som han er nå. Minuttene går. Meter for meter med sterk sene blir trukket inn på snella

Til slutt kan vi se et røyehode og hvite finner i hullet. Kleppen senkes ned, og halvpaniske stønn og utrop fra fiskeren går over i primalskrik fra både fisker og klepper idèt den vakkert proporsjonerte røya på 2,2 kilo kontant blir trukket inn på isen. Det er grande finale etter en fantastisk dag. At kvelden videre går med til feiring trenger vel neppe greies ut om.

Men at tobakksrøyken og skålene den dag i dag enda ringer inn landskapet oppe i Kvænangens fjell er vel ingen underdrivelse.

Hver bar vi med oss over 6 kilo ferdigfiletert røye etter denne turen. I dette vannet utgjør det ingen fare med harde uttak. Heller er det nok slik at altfor mange gode fjellvann, som i tidligere tider jevnlig ble fisket i for mataukens del, nå er overbefolket. Rett og slett fordi det ikke tas ut nok. Dét er etter min mening i dag en større utfordring enn overfiske, og noe som skaper dårligere kvalitet i hundrevis, ja antagelig tusenvis av fjellvann landet over.