Min skål til grunneieren

Noen ganger kan man ikke komme seg raskt nok avgårde. De siste timene på jobb kryper ulidelig langsomt av sted. Ut av kontorvinduet ser du at havet ligger flatt. Solen steker fra en klar, blå himmel. Du vet hva du har i vente. Noen kilometer med slit, stort sett oppover i terrenget og mot vannet som lokker der inne under åsene. Sekken tynger godt, vellastet som den er med proviant, isfiskeutstyr og dét en ellers trenger i det lunefulle nordnorske vårfjellet. Denne turen skulle gå til et helt spesielt ørretvann.

Jeg betegner dette vannet utenfor Tromsø som spesielt. Etter min mening er det dét. Det finnes mange gode ørretvann innenfor en times kjøring fra Ishavsbyen, men akkurat dette vannet er for meg særegent. Årsaken til det er blant annet at det ikke er mange sjelene som kjenner til kvaliteten på det som lever og bor under vannflata der. Samtidig som det er ett av de skarpeste ørretvannene i regionen, går det under radaren hos de aller fleste. For et par tiår siden bestemte grunneieren der seg for å samle sammen en mengde av krepsdyret gammarus (marflo) for å sette ut i vannet. Dette i et forsøk på å bedre beiteforholdene for det som den gang var en slank og småfallen ørretstamme. Et par år etterpå foretok grunneieren et kort prøvefiske med et par garn med ulik maskevidde.

Resultatet skulle få ham til å måpe.

Turen opp lia gikk dels på råtten vårsnø i de nederste partiene. Over skogsgrensa ble det hardt, fast og med godt feste for skifellene. Leirplass etablerte jeg i kanten av vannet, like ved et lite bekkeløp som pleier å være åpent, og hvor man ofte også midt på vinteren kan hente vann. Denne gangen var det ikke det. Jeg orket ikke ta spaden fatt for å måke frem det vesle bekkeoset, og gjorde heller det jeg som regel gjør. Bore vannhull et par meter fra teltet. Bortenfor der igjen boret jeg opp fem hull i stjerneformasjon. I midten satte jeg ut en snik med blinkende lys en meter over bunnen. Min erfaring med ørreten er at den kan la seg lokke inn av lyset, og gjerne biter på de omkringstående snørene. Ørreten er også langt mer vár enn røya, og tar helst på snører som står i ro. For mye bevegelse skremmer ofte ørreten.

Det er behagelig når lufta vibrerer i vårfjellet. Glemmer du å beskytte deg mot vårsola på denne tida (noe undertegnede som oftest gjør), får du det oftest tilbake i form av sterk kulør. Som regel med varierende grad av rødskjær avhengig av din egen pigmentering. Oppe i lia over teltet raper fjellrypesteggen fra en lyngflekk som sola har varmet opp. Ikke en lyd er ellers å høre. Ikke et vindpust beveger teltduken. Termometeret som henger fra bardunen viser flerfoldige hyggelige grader over nullnivå. Jeg står med kaffekoppen i hånda og myser mot landskapet idét jeg skimter bevegelse i en av bjørkekvistene ute på isen. Raskt setter jeg fra meg koppen og løper mot fiskehullene, hvor det brått er gang i to av kvistene samtidig. Med viten og vilje har jeg plassert snikene relativt tett, med den risiko at snørene kan vikle seg i hverandre.

Og akkurat dét skjønner jeg raskt har skjedd idet jeg får problemer med å trekke opp den ene ørreten, og ser at bevegelsene i den andre kvisten går i takt ettersom jeg drar i sena. Det er med nød og neppe at jeg berger den feite ørreten på 1,2 kilo. Heldigvis har jeg solide sener. Jeg får opp den andre ørreten som tok i samtidig på nabobruket. Den bikker akkurat kiloet. Med ett står jeg der altså med to fantastiske eksemplarer på isen. Jeg gir de et par kontante slag i panna med den tykke baksida av knivbladet og nyter synet noen sekunder før jeg bløgger. For en kvalitet på fisken, selv etter en lang nordnorsk vinter. I slike stunder leker livet for isfiskeren.

Tidlig om morgenkvisten neste dag varmer de første solstrålene allerede godt mot teltet. Jeg strekker meg litt ekstra i soveposen og fyrer opp primusen for å koke kaffe. I mellomtiden går jeg ut for å slå lens, og blir oppmerksom på at noe skjer på den midterste bjørkekvisten. Alt annet glemmes. Jeg foretar kursendring over mot fiskehullene og gir meg i kast hva det enn er som skaper kvistens rørelse. De tunge rykkene nede på 5-6 meters dyp skaper raskt en forståelse av at det ikke er småfisk. Med økende puls arbeider jeg den rolig og møysommelig opp gjennom vannlagene. Får til slutt hodet opp i hullet. Strekker hånda nedi og griper fatt om gjellene. Med noe som antagelig kan minne om et slags rop lander jeg en av de fineste ørretene jeg noen sinne har fått. Ikke størst. Men finest. Naturligvis er den med sine halvannet kilo en rimelig røslig fjellørret. Den er like rund og feit som på sommerstid. Perfekt proporsjonert. Det flotte mønsteret i ørretskinnet glinser i aprilsola. Lite hode og små finner antyder en relativt ung fisk til størrelsen å være. Det trengs vel heller ikke nevnes at kjøttet er skarlagensrødt. Ørretene i dette vannet lever godt. Det viser også innholdet i magesekken.

I slike stunder er man takknemlig. For mange kan det nok virke banalt at en voksen mann i enkelte tilfeller reagerer som han gjør. Nærmest en slags narkotisk tilfredsstillelse når storfisken er landet. For meg handler det også mye om at det ligger noe større i det. En form for totalitet. Naturen har sjenket av sitt overskudd til min tallerken. Langt ute i fjellet kan jeg, under de rette forholdene og med de rette metodene, skaffe råvarene til de fineste måltider.

Det stikk motsatte av å gå på den kjedestyrte dagligvarebutikken for å kjøpe beinfri filét av oppdrettsfisk i vakuumpakker.

Nøyaktig 1,6 kilo fjellørret

Ørretene som lever i dette spesielle vannet spiller sin rolle i det enorme og komplekse samspillet som er i naturen. Alt som finnes av levende liv i naturen har sin hensikt og sin misjon. Lite eller stort.

Jeg sjenker grunneieren en tanke. Over det initiativet og den jobben som ble gjort den gang da det ble brukt striesekker for å samle sammen de små krepsdyrene som ble bært opp til fjells. Jeg er evig takknemlig over å få lov til å fiske på dette skattekammeret av et vann. Min skål går til deg i kveld.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: