Det er mai måned. Årets nest beste måned for turer til fjells på isen. Naturen har våknet for alvor. I lavlandet spretter det i trærne. Gresset grønnes. Lengre opp blir de framsmeltede lyngflekkene større for hver dag. På mange av disse flekkene sitter gjerne rypesteggen. Rakrygget bruker han kjeft for å varsle omgivelsene om at her er det han som er monark.
Utenfor Tromsø ligger Ringvassøy. Med sine 656 kvadratkilometer er den landets sjette største. Øya vrimler av fiskevann og er et eldorado for fjellfiskeren. Også rypejegerne har i alle år soknet til Ringvassøy på grunn av de rike forekomstene av fjellets fugl. Det hersker usikkerhet om revens etablering der. Enkeltdyr som har tatt seg gjennom den undersjøiske tunnelen er observert, men lite tyder på noen utbredelse. Naboøya Reinøya har ikke rev.
Med plan for kun én overnatting faller valget av vann denne gang på et som ikke er så langt å vandre til. En drøy time fra bilen ligger det pent plassert i en skål i terrenget cirka 250 meter over havet. Med utallige bukter og holmer er det et litt spesielt vann, hvor ørreten har mange kanaler og undervannskorridorer å beite seg gjennom. Det gjør det også enklere for isfiskeren å «sperre av» et sund med stående snik. Teltet har jeg lagt igjen hjemme. Jeg legger fra meg sekk og utstyr, brer liggeunderlaget ut over en lyngflekk. Spiser et måltid mat og nyter synet av ei sen kveldssol over landskapet. Hunden Ranja får også en matbit og krøller seg så sammen på den myke krøkebærlyngen.
Stemningen en lys senkveld i det nordnorske vårfjellet lar seg noen ganger vanskelig skildre. Man må være der selv for å kjenne på det. Når lufta står i ro av høytrykk, og de siste late solstrålene spres over landskapet, er det lett å falle tilbake i tanker om turene inn over vintervidda. I mørketida. Når vindfulle minusgrader biter kvasst. Du ser kun de nærmeste meterene rundt deg i hodelyktlyset. Det gjør vårturen en godværskveld i mai til en lek for veidemannen. Alt fremstår nå så enkelt og mindre arbeidsomt.
Jeg borer opp syv hull. Ett vannhull og resten fiskehull. Plasserer ut snikene som jeg egner med meitemark. Med samekniven kapper jeg kvister av fjellbjørk, som jeg hekter snørene via før de går ned i vannet. På den måten blir det fjæring når fisken tar, samt at det er visuelt enklere å oppdage når det hugger. Jeg spenner på meg fjellskiene, tar med meg den slumrende Ranja, og går opp på en fjellknaus for å oppnå enda mer utsikt.
Midnattstur i fjellet.
Vel nede på vannet igjen har den første ørreten latt seg friste av marken. En fin ørret i god kondisjon tett på fire hekto. Jeg sjekker de andre snikene. Må sette på ny mark på den ene, som tydelig har vært besøkt. Jeg dobbelsjekker at alle snørene er godt surret i kvist. Med alle snikene klargjort for å stå over natta, går jeg i soveposen. Lyngflekken på berghylla over vannet utgjør senga.
Og rypesteggene musikken.
Det viste seg at tre ørreter hadde gått på snikene. Alle var nygåtte og livlige, noe som antydet at de hadde hatt planer om meitemark til frokost. Den største veide sine 8 hekto. Alle med fint rødskjær i kjøttet. Meget fin kvalitet, noe også kveldsmaten denne maidagen i 2010 kunne bekrefte.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar