I Áhkkanas ødemark

Hele vinteren gjennom hadde vi forberedt oss, Kristian og undertegnede, på denne midtsommerturen innover den forgjettede delen av Finnmarksvidda som går under navnet Áhkkanas. Timevis med studier av kart og satelittfotos, planlegging av marsjruter og vann som skulle fiskes i. Dette er samenes, reinens og myggens land. Her var vi fremmede. Og vi skulle inn til hjertet av dette viddeområdet. Til fots. I sporene etter «den siste vandrer». Per Gaino fra Láhpoluoppal. Samen og villmarkslegenden, hvis ånd fortsatt vokter over denne villmarka som han kjente som sin egen bukselomme.

I 1973 utga forfatter og grunnlegger av Bladet Villmarksliv, Thorbjørn Tufte ut boka, som også gikk under tittelen «Villmarksliv». Boka, som jeg har omtalt nærmere her, omhandler i sin helhet Per Gaino og det livet han levde ut fra sitt hjemsted mellom Kautokeino og Karasjok. Boka er først og fremst en hyllest til viddevandreren og naturmannen Per, som formodentlig representerte den siste av sitt slag. Talløse er de mil han tilbakela til fots innover villmarkene som ligger mellom Láhpoluoppal og det som i dag er Øvre Anárjohka Nasjonalpark. Med nøysomhet, endeløs nedarvet og tilegnet kunnskap samt veidemannens enkle behov, levde han et tidvis hardt, men trolig også et lykkelig liv ved porten til de traktene av vidda som vi nå skulle gi oss i kast med. «Villmarksliv» er en av de bøkene jeg setter aller høyest, og er en direkte inspirasjon til vår vandring inn over Per Gainos veidemarker.

Etter litt forsinkelser grunnet bortkomne bilnøkler, legger vi fredag 4.juli om ettermiddagen i 2014 avgårde fra Tromsø. Bilen er fullastet av utstyr for to ukers eventyr i Finnmark. Timene og milene går unna. Balsfjord, Storfjord, Skibotndalen, Kilpisjärvi, Karesuando, Palojoensuu, Enontekiö og Kautokeino passeres, før vi til slutt ankommer Láhpoluoppal. Her tar vi av, kobler inn firehjulstrekk og kjører innover en ATV-vei som går innover mellom klyngene av bjørk som er så typisk for de indre delene av Finnmark. Etter 9 kilometer kommer vi til et bekkeleie hvor det blir så mye stor stein å forsere at vi er nødt til å parkere bilen. Horder av mygg bruker under ett minutt på å konstatere vår tilstedeværelse. Vi forstår raskt at på tross av fin temperatur må vi bare kle myggen ute. Mygghatt med netting blir obligatorisk. Hendene sauses inn med myggolje. Selv om det nå er godt utpå natta, er vi klare for å ta beina fatt et godt stykke før vi slår leir.

Kryssingen av Náhpoljohka går greit med fjellstøvler. Ellers er det kurant å følge samenes firehjulingveier som styrer i retning der de har sine samlingsgjerder og gjeterhytter ved Náhpolsaiva. 7 kilometer skal vi unnagjøre til fots fra bilen før vi gir oss og slår leir på et teppe av tørr reinlav. Over teltet strekker vi en tarp på 3×3 meter som ekstra beskyttelse mot solstrålene, hvis ankomst er spådd ut over morgentimene.

Påfølgende morgen legger vi raskt i vei videre østover mot vannet som er vårt første (og eneste) hovedmål for turen. Det ble ikke mange timene søvn, men hva betyr vel det når villmarkens sus lokker. Monotont trasker vi i vei langs en firehjulingvei som gradvis blir mindre oppkjørt dess lengre vi går. Vi passerer morener, bekker og myrdrag på vår vei. Mange steder langs hjulsporene vi følger har rypa laget badegroper og antagelig spist grus til kråsen. Landskapet flater gradvis ut. Fra noen høydedrag skimter vi vårt mål i det fjerne. Følelsen av å være alene tiltar.

Jeg kjenner på følelsen av ærbødighet i det vi tråkker de siste meterene ut på et nes som stikker ut i vannet vi har peilet oss ut. Her har både Per Gaino og Thorbjørn Tufte tilbragt sine netter. Her har de fyrt sine bål og fisket etter storørretene som vi vet svømmer der ute blant alle gjeddene. Dette er et utrolig vakkert sted, med en stemning som er ulikt så mye annet jeg hittil har opplevd. Det hviler noe særegent over dette vannet og denne delen av vidda. Hvis noe kan kalles villmarkens sus, så må det vel være dette.

Vi slår leir. Setter opp teltet og igangsetter henting av ved til bålet. Vi tar sålene ut av fjellstøvlene og lar de ligge ute så de får tørket og luftet seg. Skyene har sprukket opp ut over dagen. Ikke et vindpust er å kjenne. Vannet ligger som et langstrakt speil foran oss. En lom høres i det fjerne.

To par Alfa Bever Grip i hvilestilling

Vi våkner til en tiltakende varme. Jeg husker på Lars Monsens knep med å ta liggeunderlaget over seg, og ligge direkte mot den kjølende bakken. Vi gjør det og berger et par timers ekstra søvn. Til slutt står vi opp og setter over kaffekjelen. Lufta dirrer av et kraftig høytrykk som ligger trygt plassert over Kolahalvøya. Russevarmen ligger som et lokk over Nordkalotten. Dagens plan er å fiske oss nordover langs Vuottašjávris bredder, samt utforske nærliggende vann.

Etter at Kristian har hatt på land to gjedder, hvor den ene var av det grovere kaliberet, fyrer vi kaffebål ved bredden av et mindre vann. Tanken om vanskelig fiske har slått oss. Det er ikke gunstige forhold for haspelfiske slik det er nå. Vi må antagelig bare innstille oss på det. Østfisken pleier som regel å være mindre kresen på forholdene. Jeg lander også en fin abbor vi bruker i fiskesuppa, som utgjør dagens middag når vi kommer tilbake til leirneset. Sola går sakte ned mot horisonten når kveld går over mot natt. Bålrøyken stiger sakte til værs, men holder ikke myggen unna. Den jobben må klærne gjøre.

Neste dag opplever vi en enorm klekking av døgnfluen jeg tror er Ephemera Vulgata. På en kort stund svirrer det tusenvis av de rundt oss i leirområdet. Det er som om de eksploderer frem fra naturen. Uansett hvor vi beveger oss så er de der, enten svirrende rundt oss, sittende i trærne, på teltet eller i gresset, eller på oss. Det er ufattelige mengder av denne døgnfluen, som må ha ført til et beitebonanza for fisken i vannene rundt. Neste dag er de borte. Et tjukt belte av døgnfluelik ligger i vannskorpa og dupper langsmed land. Bare noen få er igjen. En fascinerende opplevelse.

En enslig mann i en packraft-farkost padler rolig forbi midt utpå vannet idet vi begir oss videre inn over vidda. Vi vandrer oss oppover langs Áhkkanasjohka. For det meste greier vi å unngå de tette krattene, men det er ikke til å unngå at vi må slåss oss gjennom en del kjerr, og ikke minst myr på veien. Ett sted skal vi krysse elva, noe som fører til at undertegnede sklir overende midt utpå. Det fører til søkkvått kamera som fungerer sånn halvveis resten av turen. Ellers alt vel. Vi finner oss ny leirplass oppå en morenerygg, like inntil en vakker luoppal i elva. Her får jeg den eneste ørreten på turen. 250 gram. Været har nå stabilisert seg på omkring 30 plussgrader i skyggen på dagtid. Det er krevende. På grunn av myggen må vi holde oss påkledd. Og vi må drikke mye hele tiden. Søvnkvaliteten er det så som så med. Sola står opp på et tidspunkt de fleste definerer som natt. Det tar heller ikke lang tid før temperaturen inne i teltet blir tilnærmet uutholdelig. Ikke et vindpust er å kjenne.

Vi vandrer videre. Krysser seige myrdrag og elver som snor seg som bunnløse, svarte ormer gjennom landskapet. Mellom myrdragene ligger de lettgåtte moreneslettene med sitt knasende sprø lag av knusktørr lyng og reinlav. Fra toppen av Áhkkanasvárri (473 moh) kjennes det ut som vi kan se hele verden. En enorm utsikt i alle retninger.

En stund har jeg kjent på et tiltakende problem med høyre fot. Et voldsomt gnag av fjellstøvelen mot ankelkula har bygd seg opp til uutholdelige smerter når jeg går. Jeg identifiserer problemet til en knekk i læret som presser mot ankelkula. Over tid har dette ført til en irritasjon som nå er blitt til en helvetes vond affære. Jeg skjærer av biter av liggeunderlaget mitt og bygger opp under foten, for å heve ankelkula over knekken i læret. Det hjelper bare en stund. I neste leirplass fyller jeg opp dramglasset med St.Rémy, tar en god slurk, og skjærer et stort hull i støvelen med kniven. På den måten unngår jeg kontakt mellom ankelkula og læret. Støvelen er ikke tett lengre. Men det berger turen.

Ved et aldeles vakkert vann som ligger i et litt høyereliggende parti slår vi ny leir. På veien dit har vi passert et par reingjeterhytter og krysset Áhkkanasjohka nok en gang. Det er allmektig fint her. Men på grunn av den trykkende varmen sliter vi kanskje litt med å suge til oss alt det positive. Fisket er også elendig. Selv om vannet ser aldri så fint ut, er det fullstendig livløst. Ikke engang østfisken tar i. Dersom den finnes der. Da bestemmer vi oss for å gjøre en stor endring i planene. Opprinnelig skulle vi oppholde oss mye lengre her inne på vidda, men på grunn av den intense heten og det begredelige fisket, bestemmer vi oss for å ta en lang marsj tilbake til bilen. Vi fyller opp lagrene ved å koke opp et par poser potetmos som vi blander ut med masse flytende smør før vi pakker ned leir og setter i marsj. I åtte timer vandrer vi. Grovt regnet 25 kilometer nesten uten stopp. På veien passerer vi bjørnespor. Når vi ankommer bilen er vi sluttkjørte. Den aller siste delen av etappen gjennomføres på viljestyrke.

Nå skal vi bevege oss nordover og litt vestover. Til Alta. Et hviledøgn der, før vi begir oss ut på ny. Forhåpentligvis med litt mer levelige temperaturer nærmere havet.

En kommentar om “I Áhkkanas ødemark

Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: