En ravn etter ørret

Tuppene på fjellskiene forsvinner ned i den råtne vårsnøen mellom fjellbjørkene. Lia opp fra parkeringsplassen er strevsom. I alle fall et stykke, fram til vi har kommet såpass høyt at det er tilstrekkelig hold i snøsålen til at den bærer vekta av oss. Det er fredags ettermiddag. Byens larm og arbeidslivets plikter er lagt bak oss. Nå venter et par dager med det gode liv i fjellet for Daniel og meg. Vi skal prøve oss på de velfødde ørretene i et lite fjellvann på Ringvassøya.

Knappe fire kilometer innover i landskapet ligger vannet. Det er det øverste i et vassdrag som ender ut i en av fjordene som skjærer seg inn i norges sjette største øy. Med sin beskjedne størrelse er det svært overkommelig hvis man sommerstid ønsker å fiske seg rundt vannet. Det er dypt, og den svært gode næringstilgangen for ørreten her gir god grobunn for vekst. Jeg har blitt fortalt at her har blitt tatt ørret på over 4 kilo.

Dette er ting vi diskuterer mens vi ligger på hvert vårt liggeunderlag ute på lyngen like ved teltet. Det er behagelig temperatur. Ikke et vindpust kan merkes. Jeg planter et stearinlys i jorda og tenner opp. Det får brenne helt ned uten at vinden knapt skaper bevegelse i den vesle flammen. Vi drikker pils og myser ut over vannet. En arrig lirypestegg kan høres i krattene lengre ned. Som om han gir oss beskjed om at vi har bare med å holde oss der vi er. Det risler og klukker fra bekken i utoset av vannet. Det er fint slik ei kveldsstund i vårfjellet. Og i morgen skal det fiskes.

I nordenden av vannet er det et lite innos og et grunnere parti utenfor. Her setter vi inn støtet og fokuserer vår innsats. Vi borer opp en rekke hull og plasserer ut snikene. Bjørkekvister til å surre snøret rundt hadde vi hugd på vei inn, da det er knapt med slikt i dette området. Hullene varierer fra halvannen meters dybde og til 30-40 cm vann under isen der det er grunnest. Vi fisker med maggot.

Formiddag blir til ettermiddag. Vi har forsøkt ulike hull og dybder. Fiska små-aktivt med forsiktige bevegelser. Foreløpig er det ikke tegn til liv. Vi begynner å bli sultne, og beveger oss mot teltet for å lage middag. Stekte pølser, løk og potetmos står på menyen. Det hele skylles ned med et par duggfriske bokser fra verdens nordligste bryggeri (ser her bort fra håndverksbryggeriet på Svalbard).

I det vi nærmer oss bukta vår ser vi tunge rykk, ikke bare i èn, men to av bjørkekvistene. Vi setter opp farten og begynner å arbeide fisken opp på isen. Den ene har tatt i på en av de aller grunnest plasserte snikene, bare 30 cm vann under isen. I løpet av noen korte øyeblikk ligger det to smellfeite ørreter over 1 kilo og spreller på isen. Blodrøde i kjøttet og magesekker fulle av gammarus. Stemningen er stor! Vi egner på nytt, forsterker snøhaugene rundt bjørkekvistene, graver fisken ned i snøen og beveger oss tilbake mot teltet.

Kun kort tid etterpå registrerer jeg en ravn i lufta. Tenker ikke noe mer over det, før den daler ned bakom den vesle åsen som skiller leirplassen vår fra bukta hvor vi fisker. Raskt hiver jeg på meg fjellskiene og legger i vei. Ravnen har allerede fått fram den ene ørreten, som den hakker ivrig løs på. Jeg skriker og veiver med armene mens jeg stormer mot den. Når jeg kommer fram har den allerede hakket ut øynene på den ene kilosørreten. Jeg sender noen tanker i retning den kloke fuglen, graver den andre ørreten fram, og tar de med tilbake til leirplassen. Hadde dette skjedd etter at vi hadde gått i soveposen, ville vel begge de feite, fine ørretene vært tapt for oss, og en ravn ville sittet oppi berget sitt og klunket mett og fornøyd ned mot to naive isfiskere.

Man lærer så lenge man lever.