Ved Barduelva

Mai måned fyller naturen med liv, til lands, til vanns og i lufta. Etter en lang vinter med mye snø og ustabilt vær i indre Troms, er det som om naturen formelig eksploderer når sola brått steker mot lyng og furulegger, og temperaturen viser tosifra i skyggen.

Snøen får konstant juling fra solstrålene idet jeg beveger meg innover i skogen en formiddag. Fjellskiene bærer meg fortsatt greit, selv om det på sine steder er råtten gjennomslagssnø. Men det hører med på denne tida av året. I fjor på samme tid var tilnærmet snøfritt mange steder her i lavlandet. I år er det annerledes, etter en meget snørik vinter her nord.

Målet for turen er å finne en avtint lyngflekk ved Barduelva hvor jeg kan fyre et bål og kaste litt med stanga. Jeg har med mat, kaffe og fiskeutstyr. Kikkerten er også i sekken. Det er nemlig et yrende fugleliv langs elva nå.

Tre kilometer fra husveggen finner jeg stedet mitt. En fin bar flekk av lyng i furuskogen, der den stilleflytende elva gjør en 90 graders sving. Jeg sanker brensel og klargjør for oppfyring av et lite bål. Deretter monterer jeg stanga og tar mine første kast i åpent vann denne sesongen. Ett av de aller sikreste vårtegn.

Verken røya eller ørreten er interessert i de fristelser jeg serverer Men det er ikke så farlig i dag. Jeg går tilbake til lyngflekken min og fyrer opp bålet. Hiver kaffekjelen over, og tar frem noen brødskiver. Drikker kaffe, fyrer et par sigarillos og lytter på alle de utallige småfuglene som har tilhold i trærne rundt om. De fleste ser jeg ikke. Bare av og til raske glimt av små, rappe skygger mellom furukronene. Men til gjengjeld høres de godt.

Ute på vannet, langsmed et parti hvor snøen fortsatt ligger innover i elva, lager en flokk med et tredvetalls toppender et svare leven. De snatrer, dykker, slår med vingene, letter og lander om hverandre. Noen forlater. Andre kommer til. Et avslappet måkepar holder også til ute på et isflak som flyter rolig avsted. Med et sus gjennom luften kommer en stokkand i stor fart like forbi plassen min. Det samme gjør et par rødstilker. De slår seg ned ved en sivkant lengre ned. Plutselig blir det uro i andeflokken på den andre elvebredden. En hønsehauk kommer elegant svevende langsmed elva. Den stopper opp et øyeblikk i lufta over andeflokken, før den flyr videre nedover elva. Innover i skogen kan bjørkefinkens karakteristiske alarmlyd høres.

Det yrer av liv.

Jeg legger snø på den siste glohaugen i bålet, pakker utstyret sammen og legger i vei tilbake. Sola har stått på noen timer nå og gjort føret enda løsere. Et lite stykke før jeg kommer ut av skogen, støkker jeg en elgku som legger i vei med elegante steg. Jeg setter hendene til munnen og lager et par lokkelyder, som får det staselige dyret til å stoppe opp 100 meter fra meg. Jeg kan se ørene bevege seg. Slik står hun i 3-4 minutter og lurer sikkert på hva det er slags merkelig kar som lager slike lyder. Med en gang jeg setter skiene i bevegelse igjen, jogger hun rolig over en liten haug og blir borte i skogen.