Vårtur i Målselvdalen

Mai måned nærmer seg slutten. Landskapet i indre Troms er fortsatt i stor grad preget av hvitt. De store snømengdene i vinter setter sitt preg, og gir næring til at «den nordnorske våren har ullvotta på», som Helge Stangnes sier.

Men været i dag er pent. Varmegradene er mange. Jeg går innover i kupert terreng med blandingsskog av bjørk, vier, gran og furu. Etterhvert går landskapet gradvis over i furu og bjørkeskog, med større åpne partier. Fint skogsfuglterreng. Etter 7 uker med gipset fot er ikke formen helt der den foretrekkes å være. Heldigvis kommer man langt med viljestyrke. Og det trengs når jeg navigerer meg inn i en stupbratt skråning med tett granskog. Jeg kommer over en menneskeskapt installasjon i granskogen. Det er en tunnelfelle, på dette stedet primært beregnet på gaupe og rev har jeg fått vite.

Omsider kommer jeg ut av villniset, og sklir i bedagelig tempo videre innover, på jakt etter en bar lyngflekk til teltet. Det finner jeg under en furu, hvor tiuren tydelig har hatt sitt tilhold. Jeg nyter lyse nordnorske kveldstimer, steker flesk og tar en røyk mens jeg lytter på fugler.

12 timers søvn gjør godt. Det er behagelig å våkne i teltet en maimorgen. Jeg koker kaffe fra soveposen. Sola varmer godt mot duken. Den har litt arbeid å ta fatt på, skal den få bort all snøen i landskapet før det blir høst igjen.

Jeg vandrer i landskapet. Her har jeg aldri før vært. Jeg støkker en stor svart fugl. Med et leven slipper tiuren seg ned fra ei furu og flyr inn bakom åsene. En flott opplevelse for en mann fra kysten, som ikke er altfor vant med å påtreffe de store trollfuglene. Det er også tydelig at elgjakt bedrives aktivt her. Noe jeg kan forstå. Jeg treffer på en rekke jaktposter med uthogde skytterlinjer foran. Noen av de er utstyrt med enkle vedovner for at jegeren kan holde varmen en kald oktoberdag på post etter skogens konge. Det er også et par enkle skogsbuer med overnattingsmuligheter her inne.

Dette må være et fantastisk terreng å jakte elg i.

Jeg kikker på fjellene rundt meg. Flere av de ruvende vokterne i Troms innland er synlige herfra. Mauken. Alapen. Ruten. Háhttagáisi. Rostafjellet. De utgjør en mektig kulisse bakom furutoppene. Fra Alapen hører jeg et kraftig smell etterfulgt av rumlende torden. Snøskredfaren er høy i nord nå. Gjennom kikkerten ser jeg enorme hengeskavler langs elvedaler og fjellegger.

Háhttagáisi / Hattavarre

Noen ravner letter fra en knaus like over skogsgrensa. Jeg krysser også noen brede, men utydelige sporavtrykk i den stadig smeltende snøen. Kan det være jerv? Etter en stund treffer jeg på et reinkadaver med øremerke fra de svenske samene tilhørende Saarivuoma sameby.

Lørdagskvelden blir av det enkle slaget. På grunn av mangel på åpent vann smelter jeg snø til drikkevann. Hiver noen skiver flesk i panna, og dypper brødet i fettet. En lirypestegg hevder revir på knausen over leirplassen. Litt godt øl, en god torvrøkt skotsk whisky og ei god bok av Peder W. Cappelen er selskap ut over kveldstimene.

Selv om jeg ikke befinner meg lengre enn knappe 3 kilometer fra bilen, kan jeg kjenne på villmarksfølelsen her. Det er noe med kombinasjonen av gammel furuskog og fjellmassivene i indre Troms som gir noe helt eget. For 100 år siden var de gamle dølene fortsatt i en relativt tidlig fase i sin etablering her inne. For de aller første innvandrerne fra indre Østlandet og Trøndelag må det ha vært en spesiell følelse når de ga seg i kast med å rydde jord i det som den gang var utelukkende villmark.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: