Sensommertid. Tallrike fuglebarn flakser uvørent på kryss og tvers over jorder og veier. Laksefiskerne står på geledd oppover langs Målselva i jakten på sterk, sølvglinsende atlanterhavslaks. Fiskeplasser og gapahuker lyses opp av bål langsmed elvebredden. Kveldene er blitt en tanke mørkere.
Det er ferie. Og det nærmer seg med stormskritt dagen for avreise nordover mot «Finmarkens Amt» . Der hvor vi har de videste viddene og de dypeste villmarkene, uten særlig preg av tyngre menneskelig inngrep. Der man gjerne kan traske i dagesvis og ukesvis uten å se mennesker. Der fjell og vidder kan øse av sin rikdom til den heldige. Men også der veidemannen kan bli satt på prøve. Enorme avstander, omskiftelig klima, milevis med kratt og myr, drepende hete og insekter i tåketette svermer kan tvinge den sterkeste i kne. For meg er det et helt eget sus over Finnmark. Derfor rammes jeg ofte av den snikende, uhelbredelige tilstanden.
Finnmarksfeber.
Man kan bruke et helt liv på å utforske Finnmark, og man vil nok aldri komme i mål. Til dét er det rett og slett for mye mark. For mange vidder, daler og fjell til at man rekker over alt i den tilmålte tid man har til rådighet utenom de arbeidslige plikter. Så må man bare utnytte den tiden som best man kan. Om det er på Børselvfjellet, Ifjordfjellet, Sørøya, Nordkynhalvøya, Áhkkanás, Pasvik eller andre steder.
Viddas uhyre omfang forstår en best når en er nødt til å trave den igjennom på sine ben.
Axel Printz, 1955
Veidemannsblod 