Det er dagen før dagen. Forventningsfulle jegere landet rundt er forberedt på det som for mange er årets definitive høydepunkt. Sesongstart for jakt på fjellets fugl. Rypa.
Personlig rangerer jeg støkkjakta på fjellryper øverst. Det er en jaktform hvor alt er opp til jegeren. Det kreves innsats, tålmodighet, gode vurderinger og god fysisk form om man skal finne den hardføre skarven. Den kompakte fuglen som må være noe av det mest nøysomme norsk natur har å by på. En kan undre seg over hvor fjellrypa finner sin næring mange steder hvor man treffer på dem.
Lite måler seg med tilfredsstillelsen av å finne ryper langt av lei. Oppe i karrige urer, høyt mot tindene. I de bratteste flåga. Du har gått langt. Klatret høyt. På kryss og tvers over bekkedaler, kløfter, topper, urer og helårsflekker av snø. Det merkes i musklaturen. Men du har lagt ned grunnlaget som kreves for å være i stand til å komme deg opp og inn til de mest avsidesliggende terrengene. Her kan du høste fruktene av slit og innsats.
Jeg jakter ofte alene. Som ensom jeger trives jeg svært godt langt inne i fjellene. Inntrykkene, lydene, været, naturopplevelsen og suset av fjell og vidde oppleves som sterkest da. Og alt står og faller på den innsats, de observasjoner og beslutninger jeg tar.
Andre ganger er jaktkameratene med, og man går på linje med 3-4 mann, eller man deler seg i makkerpar, og jakter i to teiger. Jaktradioen skaper forbindelse, og gir en ekstra dimensjon til opplevelsen og samarbeidet.
De senere år har jeg for alvor fått opp øynene for fordelene med å gå dypt inn i terrenget kvelden før jaktdag. Spenne opp presenningen eller slå opp fjellteltet, slik at man i praksis kan sette patronene i hagla etter at kaffekoppen er tømt i morgengryet.
Så da, jægerkollegium. Kun timer gjenstår til vi atter kan bevege oss ut i det som fortsatt er igjen av uberørt norsk fjellheim, og lete opp noe av det aller edleste og mest velsmakende vilt vi har. Fjellets fugl.
Skitt jakt.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar