Vi skrur tiden tilbake til 2014. Jeg og turkamerat Kristian hadde regelrett blitt presset ut av Áhkkanas ødemark, i de innerste delene av Finnmarksvidda, på grunn av sterk og vedvarende hete. Vi bestemte oss for å trekke nærmere kysten, hvor det forhåpentlig kunne være levelige forhold. Etter et hviledøgn i Alta, la vi igjen ut i fjellet. Denne gang til et område som ikke ligger så langt utenfor Nordlysbyen. I brytninga mellom kystfjell og vidde. Et område hvor ingen av oss før hadde satt sin fot.
Det humper og rister godt etterhvert som Pajeroen sakte krabber seg innover den smale, grove veien som kveiler seg gjennom landskapet. Dieselmotoren jobber jevnt og seigt på lavgir. Veien er en skikkelig ildprøve for om min nyinnkjøpte firehjulstrekker med kort akselavstand holder mål. Understell og fjæringer får kjørt seg. Dels kjører vi på knust skiferstein. Andre steder virvles store mengder finkornet sand opp når vi ruller over. Sammen med en Toyota Landcruiser som ligger foran oss, krysser vi elver og bekker, og krabber møysommelig oppover meget bratte, lange og svingete bakker. Til slutt kommer vi ut av den skrinne fjellbjørkeskogen og opp i snaufjellet. Veien slynger seg forbi et lite vann hvor vi kan se vakringene fra småfisk bre seg utover overflata. Jeg rygger bilen ut et sted hvor veien gjør en sving. Herfra skal vi bevege oss sørøstover. En liten times marsj fra stedet hvor vi tok oss inn med bilen.
Vi slår leir ved det som viser seg å være et ekstremt næringsrikt vann. Det svømmer så mye krepsdyr og biller i vannkanten at vi er nødt til å være oppmerksom på det, slik at vi ikke får tilført ekstra proteiner i kaffevannet. Dersom det lever fisk i slike vann, har den i allefall forutsetninger for å kunne vokse. Men vi verken ser eller kjenner liv i enden av snøret her. Når vi studerer det stille, forholdsvis grunne vannet gjennom alle døgnets timer, klarer vi heller ikke observere ett eneste vak eller andre tegn til fisk. Ikke er det nevneverdig forbindelse til andre vann heller. Og de ekstraordinære mengdene av smådyr i vannet bidrar til at vi konkluderer med at det trolig er fisketomt.
En reindriftssame kommer putrende på sin firehjuling mot leiren vår. Hunden hans klorer seg rutinert fast bakpå lastebrettet. Samen forteller at de har kalvingsområde her. De er nå i ferd med å flytte reinflokken sin tvers over et dalføre, mot neste fjell og beiteområde. Noen timer senere ser vi den store flokken med voksne dyr og kalver, som forflytter seg rolig og bølgende gjennom landskapet. Kursen er nordlig. Og firehjulingene durer i sakte fart bak og på flankene.
Andre dag går mot natt. Vi har tatt beina fatt og beveger oss til et nærliggende vann. Noe lavere i terrenget. En og annen kronglete finnmarksbjørk klorer seg fast ved breddene. Vannet ligger der som et avlangt speil mot omgivelsene. Ikke en krusning er å se. Finnmarksnatten pulserer i takt med heiloens monotone pip bortpå myrdraget. Forholdene for vårt haspelfiske er ikke optimale. Men den som intet våger intet vinner. Og det foreligger en pålitelig teori om at de større fiskene (dersom de finnes) gjerne trekker inn mot grunner og bredder om natten for å slafse i seg snegler, marflo, vannkalv og insektslarver.
Vi rusler rolig langs bredden. Tar ett og annet fåfengt kast, uten å gjøre annet enn å lage striper og ringer i det blikkstille vannet. Det virker litt håpløst. Kristian har gått et stykke lengre fram mot et nes. Jeg står langs et smalt parti. Fisker ikke. Kikker bare ut på den urørlige overflata og undres på om dette vannet også er fisketomt. Men det kan det da ikke være. Det er for dypt. Størrelsen er perfekt. Det rant en fin bekk som vi måtte krysse over for å komme på andre siden. Og vi så jo yngel. Gjorde vi ikk…
Brått enser jeg en bevegelse i sidesynet. Jeg snur meg mot høyre, og ser at vannet har løftet seg, og senket seg igjen. Tunge ringer, nærmest som dønninger å regne, brer seg rolig utover. Før pulsen min rekker å stige ser jeg en bred rygg komme opp fra dypet i en doven og rullende bevegelse. Jeg ser helt tydelig ryggfinna og sporden (halen) på den store fisken. Det er en ørret. Og den ruller i vannskorpa slik nisene gjør i havet.
Jeg senker meg på huk. Åpner slukskrinet. Med skjelvende fingre skifter jeg om til en 4 grams Panther Martin-spinner med rødgul kropp. Spinnerbladet er gull med røde prikker. Jeg kaster langt mer presist på korte hold med spinner enn noe annet. Og avstanden bort til kjempeørreten er kort. Kanskje 10-12 meter. Jeg tar et par lange, rolige steg mot høyre mens jeg åpner bøyla på Mitchell-snella. Jeg er i helspenn, men ekstremt konsentrert. Kanskje får jeg bare én sjanse.
Spinneren går gjennom lufta med et svakt sus, og lander med en knapt hørbar lyd på det stille vannet. Siden ørreten jakter helt i overflata begynner jeg innsveiving umiddelbart. Jeg ser at retningen i forhold til vaket og ørretens retning er optimal. To sekunder går. Jeg sveiver så sakte som overhodet mulig. Fire sekunder. Fem.
BRÅSTOPP.
Det tunge suget forplanter seg oppover langs sena, via den tynne stangtuppen, gjennom stangringene og til mine hender som holder krampaktig hardt rundt korka, med tuppen høyt hevet. Det er ikke mange meterne mellom meg og ørreten. Jeg velger en kontant innsveiving av fisken.
Stoler på at sene og redskap holder.
Høy torvkant.
Vil ha håvehjelp.
Brøler på Kristian.
Nerver i helspenn.
Plasking.
Håven senkes ned i lunkent vann.
Knurrende snellebrems.
Bannskap.
3,1 kilo hanørret. Solid bestenotering. En fiskeopplevelse av de sjeldne. Forholdene. Litt mot alle odds. Måten det skjedde på. Sjansen er liten for å få oppleve noe lignende igjen. Et godt eksempel på at man ihvertfall ikke får storfisken om man ikke forsøker. I et Villmarksliv fra tidlig 90-tallet leste jeg om en gammel storfisker som meddelte at samtlige av de største fjellfiskene han hadde landet, hadde tatt i på natta. Denne opplevelsen, i fjellene utenfor Alta, gjør ihvertfall til at jeg tror at det ligger mye sannhet i akkurat det.
Veidemannsblod 