Tilbake til rekordvannet

Kalenderen viser andre dag i august. Finnmark er svøpt inn i et teppe av sommervær. Jeg har nå tilbragt to dager på en campingplass i Alta med familie, og er klar igjen til å rykke inn i den omkringliggende fjellheimen. Ryggsekken lastet med det som behøves for noen døgns behagelig sensommertilværelse. Et avlangt vann lokker. Rekordvannet fra 2014.

Et andepar mellom stang og markdupp

Atter en gang får dempere, fjærer og understell kjørt seg kraftig noen kilometer etter den grove veien. Ett sted er veien så bratt at en våryr bekk har gravd vekk de fine massene. Tilbake ligger bare stor stein og dype furer. Må ha to forsøk for å komme opp. Men med brummende dieselmotor, lavgir og innkoblet differensialsperre krabber jeg meg over hindringen. En liten stund senere parkerer jeg på samme sted som for seks år siden.

Jeg går hardt på. Ønsker å komme frem til vannet så fort som mulig. Passerer den gamle teltleiren som jeg og Kristian hadde i 2014. En lang, slak skråning går derfra og nedover til vannet hvor jeg har landet min hittil største fjellørret. Forventningene bruser idét jeg ser vannspeilet bre seg ut. Leirplass etablerer jeg på en tørr morenerygg. Mitt favorittunderlag for en leir. Morenene. Eller eskerne, som de kalles i geologiens verden. Buktende rygger av sand og grus, dannet av de veldige massene av innlandsis som trakk seg tilbake på slutten av den siste istid. Her er det alltid tørt. Og med flekker av den laveste fjellyng som en kan plassere teltet på.

Jeg fisker både aktivt og passivt. På dagtid og nattestid. Jeg stressfisker overhodet ikke. Det er ikke min stil. Jeg liker å ta meg tiden til andre ting også.

Som for eksempel å eksistere. Ligge på liggeunderlaget utenfor teltet og halvsove. Ta en røyk og kikke i kartene. Høre på endene som snatrer utenfor det vesle bekkeinnsiget.

Ett sted på vannet skrår en markert grunne seg utover. I vannkanten står et par kronglete fjellbjørker, seige og værbitte. Herdet av lange vintre. Under en av disse bjørkene har jeg fint utsyn mot der hvor grunna går over i dypet. Gjennom å trekke meg litt tilbake og observere, har jeg sett at det går fisk langs denne overgangen fra grunt til dypt vann. Jeg sender derfor ut den ene av Lotto-spinnerne mine mot voksende ringer fra flertallige vak. Det hugger jevnt. Jeg stanser når 7 ørreter ligger bløgget under noe fuktig myrgress bak meg. Den største veier tett på halvannet kilo. Matfisk-kvaliteten er uovertruffen.

De minste fiskene steiker jeg utenfor teltet. Med søt sennep til er de en delikatesse. Resten graver jeg ned i blanke poser i myra over natta, og bærer med meg tilbake til mine sultende familiemedlemmer på campingplassen i Alta.

Det ble ingen rekordfisk.

Denne gangen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: