Det er oktober. Gjennomsnittstemperaturen daler etter som ukene går. Trekkfuglene har forlengst satt sin kurs mot Ekvator. Ullundertøyet har klatret på rangstigen. For hver dag dekkes skogbunnen av fallende løv fra bjørkekronene, og tindetoppene er ikledd en kappe av hvitt. Det er kjernetid for elgjakt i kongeriket.
I indre Troms starter den årlige tidsregningen den 25.september. Alt som hender i løpet av året skjer enten før eller etter elgjakta. Jakta på skogens konge er høykultur her. Selv Forsvaret må avstå sine skyte/øvingsfelt til elgjegerne i en periode. Elgjakta er viktig for folk her. Det sitter i veggene på gårdene oppover de langstrakte dalene i Bardu og Målselv. Gjennom generasjoner har man jaktet elg her. Karl Stenvold, som var skogvokter og lappeoppsynsmann på gården Frihetsli innerst i Dividalen, fortalte i 1923 via et brev som er referert i det gamle tidsskriftet «Naturen», at det i slutten av 1890-årene ble oppdaget elg i Dividalen. Det kan med sikkerhet sies at den første faste elgstammen i Troms etablerte seg nettopp her, innerst i dette villmarksområdet.
Selv går jeg på elgjakt i Ramfjorden utenfor Tromsø. Dette er et vald som er integrert i Fastlandet Bestandsplanområde, som består av en rekke jaktvald på fastlandssiden i Tromsø kommune. Mitt vald går under navnet Ramfjord Sams. Laget som jakter her består av 7 registrerte jegere under våpen (2020). Området er preget av lange, tettvokste og til dels bratte bjørkeskogslier, ispedd store plantefelter av gran. Flere steder preges av villnis, ekstremt tette områder med krattskog av vier, older, rogn og bjørk. En del av dette er forårsaket av snøskred vinterstid opp gjennom årenes løp. Men vi har også flate, åpnere bjørkemoer og langstrakte myrpartier. Det er få faste poster hos oss. Vi har ett jakttårn og én takoverbygd post. I tillegg har vi et par strategiske steder hvor vi har sagd ut skytterlinjer og etablert enkle sittebenker, på steder hvor vi anser sannsynligheten som stor for at elgen kan trekke forbi. I tillegg har vi en isolert liten jaktkoie, som er delvis bygd inn i jorden, nærmest som en gamme. Her er det sengeplass, ovn og muligheter for tørking. Koia er hovedbase for meg selv og min far, når vi deltar i jakta.
I mange år hadde vi hund på laget. En jämthund, som var delaktig i mange av fellingene vi hadde i dens levetid. Etter at Ronja døde, har vi for det meste jaktet uten hund. De senere år har vi fått låne en annen jämthund, Rampi. Vi har også hatt gjestejeger med hund inn på laget enkelte sesonger. Men i all hovedsak klarer vi oss uten hund.
En typisk jaktdag for oss er å starte dagen med aktiv bruk av kikkert fra etablerte posisjoner rundt om i jaktterrenget. På denne måten kan vi oppdage eventuell bevegelse i terrenget, og så legge opp en strategi ut fra det. Hvis vi ikke oppdager dyr i optikken, posterer vi gjerne ut, og setter i gang en drivlinje mot vindretningen og de etablerte postene. Vi er et lite jaktlag, noe som ofte gjør at de store skogliene blir vanskelige å dekke fullt ut for drivlinjene. Men ofte har vi lyktes med denne strategien likevel. Og det kan man nok takke lokalkunnskapen og jakterfaringen for. Årevis med innarbeidet erfaring om elgens oppholdssteder, beiteplasser og trekkruter i vårt område.
Med dét sagt kan det settes tvil til om elgen føler seg særlig forpliktet til å følge «kokeboka». Når vi tror at vi har en god plan, blir vi til stadighet overrasket over de store dyrenes evne til å utmanøvrere oss og stikke trygt avgårde – enten ut av vårt vald, eller til fjells. Da er det bare å bøye seg i støvet for skogens konge, og ønske oss selv bedre lykke neste gang.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar