Fjellene og viddene innenfor Kvænangen. Områder det hviler en egen magi over. Et karrig landskap. Jervens og fjellrypas rike. Bekker og elver renner gjennom utallige fár, kløfter og daler. Morenelandskap fra istiden. Nordover dominerer fjell og høydedrag så langt øyet kan se. Østover ligger store sletter, flate som stuegulv. Og midt i alt dette finnes hundrevis av vann. I alle størrelser ligger de der og blinker mot et fåtall av farende fant som har tatt beina fatt mot kjernen av disse fantastiske veidemarkene.
Vi står på Sørstraumen Handel i Kvænangen. Kristian og jeg. Våre to Pajeroer rygget inn mot et slitent rastebord med to like slitne benker. Her har vi lagt ut utstyr og proviant, som vi møysommelig pakker i sekkene. Vi har bestemt oss for å parkere en bil her i Kvænangen, kjøre nordover til Alta med den andre, og så ta beina fatt over fjellvidda med ei ukes tid til rådighet. På forhånd har jeg snakket med Ola, en kamerat bosatt i Alta. Fra han har jeg fått tips om en fjellvei det går an å ta seg lovlig innover med bil et godt stykke. Med den som utgangspunkt har vi peilet oss en sørvestlig kurs, med innlagt stopp ved noen av de blå flekkene på kartet. Det nærmer seg midten av august. Tidligere erfaring tilsier at røya fortsatt kan ta bruk nå, selv om en del fjellfiskere hardnakket hevder at det knapt har noe for seg å prøve etter salvelinus alpinus på denne tida.
Etter et par timers kjøring fra parkeringsplassen i Kvænangen hvor vi forlot den ene bilen, gir vi oss i kast med barmarksløypa som slynger seg oppover og innover i fjellet. Etter omtrent 7 kilometer gir vi oss mens leken er god. For å komme videre bør man ha ATV. Men det har ikke vi. Fra nå av er det apostlenes hester som skal føre oss innover.
Under en glødende, nedadgående sol og stigende måne vandrer vi i nesten 6 timer. Kun avbrutt av et par stopp underveis for litt næringspåfyll og kikking i kartet. Vi passerer et større vann, hvor en reindriftssame etter sigende nylig landet røye på over 3 kilo. På stang.
Det har blitt langt på natt. Vi føler oss bemerkelsesverdig friske i beina idét vi tar de siste skrittene inn til leirplass. Teltene slås opp og barduneres raskt. Vi plasserer de med åpningen mot hverandre oppå en gress og lyngkledd rygg like ved det flotte vannet. Ankerdrammen, en pils og et måltid mat inntas mens en jevn sørøstlig vind rusker i teltdukene.
Vi befinner oss ved vannskillet. Kjernen av de store fjellområdene som skiller nordlige Troms og sørlige Finnmark. Frihetsfølelsen av å være her inne, langt unna sivilisasjonen, er enorm. Viddas sus preger oss.
En helt særegen harmoni oppstår når du befinner deg langt av lei. Lengre bort og innover enn det du normalt rekker på de mange helgeturene du har i løpet av et år. Når du erkjenner, og tar innover deg at du er i hjertet av ei vidstrakt villmark, hvor avstanden til nærmeste tyngre menneskeskapte inngrep er langt unna. Og du vet at du skal tilbringe en viss tid der. Kanskje vet du ikke en gang hvor lenge.
Du trer over i en annen rytme. Du fokuserer på de enkle, nære ting rundt deg. Natur, vær, temperatur, vind, dyr, fisk, mat, bekledning, leirplass. Tempoet skrus flere hakk ned. Døgnrytmen endres.
Alle sivilisasjonens krav fremstår her som totalt irrelevante.
…
Veidemannsblod 