Oktober. Etter min mening den fineste tida for rypejakt i fjellet. De fleste jegere har fått dempa den verste feberen og jakttrykket er merkbart lavere. Det er gode muligheter for å ha formidable fjellpartier helt for seg selv. Samtidig har man fortsatt her i Troms gode 9-10 timers skytelys. Det er tid for rypejakt.
De siste jobbslige plikter gjøres unna, og arbeidsplassen forlates like etter klokken 14 denne fredagen. Arbeidsklærne byttes raskt ut med fjellklær. Ute i bilen ligger ryggsekken ferdig pakka med proviant, hagle, ammunisjon og det man ellers behøver for en jakthelg i de øvre delene av Målselv kommune. Jeg stopper raskt innom nærbutikken på Rundhaug og hiver innpå noe næring, før kursen settes mot Dividalen. Bilen parkeres i en jordekant. Jeg snører på meg mine nye Alfa Bukk jaktstøvler, aksler sekken, griper fatt om hagla og legger i vei oppover furuskoglia.
Idet teltet står oppreist på en lyngkledd hylle i terrenget, omkranset av kronglete bjørker og et par furutrær, tar jeg meg selv i å stå noen minutter og kikke ut over den sagnomsuste Dividalen som strekker seg ut foran meg. Kun noen få lys skimtes fra spredt bebyggelse nede i dalbunnen. Fra min trone av en leirplass kjenner jeg meg i noen sekunder litt som en konge.
Kongen av Dividalen. Det kan vel ikke være den verste tittel å bære.
Klokken 0600 neste dag trekker jeg opp glidelåsen til ytterteltet og myser ut i mørket. Det er enda en stund til det er aktuelt å putte patroner i hagla. Derfor nytes en lang morgenstund i soveposen med å drikke opp en kjele kaffe, spise frokost og lese noen sider i ei bok jeg har lånt. «Der laks leker og fugl flyr» av Hans Kr.Eriksen. Fint lesestoff utgitt i 1970 om tregt friluftsliv i Nord-Norge.
Været er opphold og overskya idét sluttstykket smeller på plass i den halvautomatiske Remington-hagla. To patroner er klargjort i våpenet. I beltet sitter 18 til. Jeg har dagens jaktrute klart for meg. Den første timen fra leirplass vil gå gjennom et berghylledominert parti med lyng, fjellbjørk og vierkratt, før jeg vil klatre meg oppover og innover til et ruvende fjellmassiv bekledt med karrige gråberg og steinurer. Fjellrypas rike.
Men det er ei lirype som skal komme til å tynge sekken allerede bare etter et drøyt kvarters gåing fra teltet. Jeg klyver meg opp en bratt skrent. Like forbi den ligger en ansamling forkrøplede bjørketrær, preget av vintervindene. Ut fra de skrinne bjørkeleggene fyker en lirypestegg, som jeg feller på drøyt 20 meters hold med en Nitedals Rype nr 7. Fin start på dagen tenker jeg. Hadde jeg derimot visst at dette skulle bli den eneste rypa denne dagen, ville jeg nok holdt skuddet.
For dagen går. Jeg jakter mer eller mindre kontinuerlig i nesten 9 timer, kun avbrutt av et par korte pauser. På det høyeste er jeg oppe i nesten 1200 moh, hvor jeg klyver gjennom utmerket fjellrypeterreng uten å se annet enn spredte enkeltfugler og et par. Totalt ser jeg 8 ryper denne dagen etter drøyt 25 tilbakelagte kilometer. Jeg er litt betenkt idet jeg kommer tilbake til leirplass, får av meg jaktstøvlene og kikker på den flotte lirypa fra morgenkvisten. Nuvel. Det har likevel vært en fin dag å vandre i de storslagne fjellene, selv med tiltakende skodde og tildels tett yr i bygene. Det gjør godt å skifte til tørt ullundertøy og krype i soveposen. En sigar og et par konjakk gjør øyne smale. Noen minutter etterpå er man overmannet av søvnen.
Etter ei natt med hardt regn og mye vind mot teltduken, er det litt roligere idét jeg skritter ut i terrenget søndags morgen. I dag velger jeg en annen rute, inn mot et fjellparti hvor fjorårets tur ga oss en finfin jaktopplevelse, med felt hare, flere ryper og et hyggelig antall observerte kull. Men med gårsdagen friskt i minne er det med betinget optimisme jeg forserer høydemeter, og går inn mot kjent terreng. Det er først når jeg kommer helt inn hvor jeg tenker å snu, og jakte tilbake mot leirplass, at jeg tar opp de første fjellrypene. En stegg og en høne søker le aller øverst opp under et bergfremspring. Holdet er forholdsvis langt, men uproblematisk for å kunne sette inn et drepende skudd med en langløpet hagle ladet med Nitedal Ekspress nr 5, som jeg bærer med meg et par stykker av. Jeg kjenner våpenet mitt godt, og vet at jeg lettvint kan felle sittende rype på 40 meter.
Jeg bestemmer meg for å holde skuddet, og lar heller de to hvite fjærbyltene ligge i ro og mak.
På vei tilbake går jeg gjennom noen av de fineste fjellrypebiotopene jeg har jaktet i. Jeg observerer kun noen fjær og litt avføring hist og her. Etter en liten stund kommer jeg til et avrundet berg. Nærmest som et svaberg ved kysten. Jeg går rundt det, og bråstopper idét jeg ser seks hvite bylter sitte 50-60 meter foran meg. Fjellrypene enser meg ikke. Jeg rygger tilbake, og gjør en omgående bevegelse oppover i terrenget, hvor jeg ser muligheten for å komme nærmere. Noe jeg også gjør. De siste meterene forseres på knær, før jeg reiser meg opp og feller ei sittende høne med et enkelt skudd på knappe 20 meter.
Der og da bestemmer jeg meg for at jakta er over. Rypa pakkes inn i avispapir og legges i sekken. Dag én ga 8 observerte ryper. Dag to like mange. Totalt utgjør det 16 ryper. Tatt i betraktning distansen jeg har jaktet i det varierte og flotte terrenget samt fjorårets erfaringer og observasjoner, så er det skrint. Jeg verken observerte eller hørte andre jegere i fjellene rundt meg disse dagene.
De resterende fuglene skal få være i fred fra meg, og danne grunnstammen for neste generasjon. Forhåpentligvis kan de klekkes og vokse opp gjennom en vår og forsommer som er litt mildere stemt enn tilfellet var i 2020 her nord.
Rypemiddagen er uansett sikret.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar