Viddas sus, Del 2

De første par døgnene glir avsted. Vi eksisterer i vår boble her inne langt av lei. Timevis med fisking fører ikke med seg resultater. Men spenningen er der. De vannene vi omgir oss med skal inneholde store røyer. Men det er august. Og de sølvblanke kvitfinnefiskene er lunefulle. En natt øker vinden kraftig. Det blåser skumtopper over vannet. Vi strammer opp teltene maksimalt og lar timene passere til det gryr av dag. Været roer seg, og vi beslutter forflytning til nytt område.

Videre på vår ferd legger vi merke til at vannet i de små bekkene vi passerer nå renner mot Kvænangsbotn. Ikke nordover mot Alta. Idét vi krysser vannskillet, må vi også forsere et bredt belte av enorm kampestein. Digre urer med dype sprekker hvor vi, med storsekk på rygg, må hoppe og klyve oss møysommelig framover. Etter hvert slaker terrenget ut, og vi ser milevis rundt oss. Litt navigasjonsslurv fører til at vi må vandre en liten kilometer tilbake i terrenget. Neste leir skal slås ved et U-formet vann som ligger tilknyttet det nevnte beltet av steinur. Det er ikke flust av leirplasser, men vi lokaliserer en liten gresslette i en forsenkning i landskapet hvor vi finner vår plass.

Vestlige og nordvestlige vinder regjerer over vidda. På tross av dét legger vi ned timevis med innsats langs breddene av dette vannet, hvor ryktene om gedigne røyer verserer. Vage rykter. Kanskje stemmer de ikke i det hele tatt. Men kilden er pålitelig. Og det er nok til at ruta er lagt nettopp hit. Nå er jo røya slik konstruert at jo større den blir, dess sluere er den. Det er ikke bare å tro at man kan hente opp røyer på 2-3 kilo eller større, selv om vannet skulle huse flust av de.

Et sted dypere inn over vidda strekkes bardunene ut på ny. Ved et nytt vann. Her har jeg vært før. Men kun på vinterstid. Vi er nå inne på den flatere delen av Kvænangsvidda. Gjennom kikkertlinsene fra et høydedrag kan vi se langt innover mot alle de store vannene som ligger i det paddeflate viddepartiet langs den gamle fylkesgrensa. Cáhccenjirranjávrrit, Ballanjávri, Heisojávri. Navn som får det til å krible i en fjellfiskersjel.

Hvorfor er vi her? Hvorfor orker vi å traske utallige kilometer med tunge ryggsekker gjennom et karrig, og i manges øyne, kjedelig og lite spektakulært terreng. Hvorfor oppsøker vi golde og avsidesliggende fjellvidder som dette? Svaret er ikke entydig på hvorfor vi, i slikt landskap, frivillig reduserer vår grad av komfort til et minimum, med lange marsjer og enkle boforhold under blafrende nylonduker.

Trolig er det en kombinasjon av faktorer som ligger til grunn for vår motivasjon til å oppsøke dette livet. Vi forsaker alle bekvemmeligheter. Legger vekk og glemmer alle sivilisasjonens stressende krav. Trår tilbake i det litt mer primitive. Selv om det primitive for oss består av velfungerende og moderne bekledning og utrustning, er det fortsatt i stikk motsatt ende av dagens nordmenns gjennomsnittlige levemåte. Det primitive livet i fjellet er sjelerensende. Vi endrer fokus, og kjenner litt på urinstinktene i oss.

Vi bærer vårt liv på egen rygg.