Oksefall

Tradisjonelt sett er det slik på vårt jaktområde at det tar seg opp med tilstrømming av elg etterhvert som man kommer godt ut over høsten. Den beste tida for oss er ofte når vi nærmer oss midten av oktober og utover. Også i år skulle dette vise seg å stemme.

---

Snøfall i lavlandet er godt nytt for elgjegeren. Betingelsene for oppdagelse og observasjon av dyr forbedres, både med hensyn til sporing, men ikke minst når vi saumfarer fjellsidene og skogliene med kikkert. Dette er en ekstremt viktig del av jakten. Vi bruker mange timer med kikkerten hver høst. Fra strategiske plasser i terreng og langs vei observerer vi landskapet med utallige repetisjoner. Talløse ganger glir kikkerten rolig langsmed liene, og stanser opp der jegeren øyner noe som krever mer av hans oppmerksomhet. Det er en prøve i tålmodighet og konsentrasjon. Og belønningen kan komme brått og uventet. Ut fra intet viser det seg at elgen har stått eller ligget i terrenget hele tiden. Det skulle ikke mer til enn en liten bevegelse. En ørliten endring i en detalj i landskapet, som vekker jegerblikket. Noe har skjedd. En skygge. Det som tilsynelatende så ut som en stein, har blitt til et 200 kilo muskuløst og majestetisk dyr, med sanser som vi mennesker ikke er i nærheten av.

Nettopp dette er situasjonen om morgenen lørdag 24.oktober. Jeg har tilbragt en times tid i jakttårnet, da Jens-Olav over radioen melder observasjon av to voksne dyr i en bratt og tettvokst skogli, hvor snøskred har ført til en jungel av kjerr og ungskog. Vi hadde dyrene i kikkerten om ettermiddagen dagen før. Men det ble for mørkt til å gjøre et fremstøt da.

Et par raske grep gjøres i laget. Jeg bytter ut min plass i jakttårnet med pappa, som kommer ut fra jaktkoia etter å ha tilbragt en time ekstra med kaffekoppen der inne i varmen. Jeg har forflyttet meg til stedet der Jens-Olav og de andre gutta står. I et veikryss hvor vi ofte har samlingspunkt før vi sprer oss i terrenget. Fra dette stedet er det god utsikt mot Nordbotnlia, hvor dyrene oppholder seg. Kikkertlinsene finner veien gjennom regnelingene. Glasset må flere ganger tørkes for vann og dugg. Men vi er flere nå som har de under observasjon, og vi ser hvordan dyrene først tar seg en lang runde opp i høyfjellet. Men de finner ingen vei ned i de stupbratte flågene. Dermed returnerer de, og slipper seg ned i det samme skogsområdet igjen. De roer seg. Beiter i skredbuskaset.

Vi jakter uten hund. Jaktleder Daniel beslutter å iverksette at vi sørfra skal støte mot dyrene med to mann. Forsøke å få de nordover. Tre mann posterer ut i terrenget, og én mann skal observere fra avstand hvordan situasjonen utvikler seg, slik at vi kan reagere på endringer.

---

Dermed er det bare å hive seg i bilen og kjøre tilbake mot parkeringa i bjørkeskogen 1 kilometer fra koia og tårnet, og løpe langs stien innover. Min far har meget god oversikt fra tårnet, og fungerer både som observasjonspost og skytter dersom dyrene presses hitover, slik vi ønsker. Jeg forflytter meg et stykke videre forbi tårnet, tvers over myra, klatrer gjennom ei steinur og opp noen berghyller, før jeg posisjonerer meg på et relativt åpent myrplatå på oversiden. Her har jeg for et par år siden laget meg en post hvor jeg har sagd ut skytterlinjer i en firearmet stjerne rundt der jeg har stolsekken stående. Akkurat her har jeg sett år etter år at dyr passerer. Det avslører sporene i myrgresset. Et naturlig krysningspunkt av den fossende elva befinner seg 200 meter lenger nord, og bergskrentene under posten gjør at elgen enten trekker på undersiden mot tårnet. Eller over. Mot min post.

Drivet er iverksatt. Daniel og Jens-Olav har gått opp på sørsiden av dyrene, tett ut mot valdgrensa. Målet er å forhindre at de trekker opp og ut av vårt område, og forsøke å støkke de nordover. Geleidet av observatør Ole, stiger Daniel høyere og høyere opp i terrenget. Så høyt at han kan avskjære dyrene om de søker oppover. Slik de ofte har for vane å gjøre her. Gjennom et stadig mer tettvokst terreng smyger Daniel seg innpå. Til slutt er han så nære at han ser dyrene, men pga vegetasjonen er det uforsvarlig med skudd.

Elgene tar løs. Nordover. Mot oss. Meg selv på posten oppå myrplatået over bergene, pappa i jakttårnet nede på flata og Knut i en takoverbygd post ved et langt myrbelte som strekker seg nedover mot Breivikeidet. Vi tror at vi dekker de mest sannsynlige rutene dyrene vil kunne ta. Ofte viser det seg derimot at de velger helt andre ruter enn vi på forhånd har antatt.

---

Jeg sitter stille på stolsekken. Når jeg ankom hit sagde jeg ned to klaser med ettervekst av vierkratt i den nordligste skytterlinja, før jeg satte meg ned. Det er gunstig vind. Lukta av meg vil ikke føres mot dyrene. Elgen har utrolig skarp luktesans. Får han menneskelukt i nesen er det nok til at han bråstopper og velger en helt annen retning.

Over jaktradioen hører jeg fra Ole at elgene har stor fart nordover. Daniel og Jens-Olav presser på fra sør, i hver sin høyde av Nordbotnlia.

Med ett hører jeg en dyrisk lyd inne i skogen sør for meg. Det er en slags mellomting av et ul og et grynt. Forsiktig vipper jeg opp lokkene på kikkertsiktet. Reposisjonerer meg en tanke mer mot den nordligste skytterlinja. Prøvesikter nok en gang. Siktet er innstilt på 3x forstørrelse. Mer trengs ikke her. Linja er ikke mer enn 50-60 meter lang. Jeg hører flere grynt. Det knekker i kvist. Jeg forstår at elgene kommer i høyde rett mot posten min. Jeg ser to store skygger komme i høy fart gjennom bjørkeskogen. De har allerede kommet over Skjellelva, som fosser ned bortenfor posten. Nå ser jeg de tydelig, og hever Remington-rifla. Oksen løper først, gryntende. Kua noen meter bak.

Det er velskapte, flotte, sterke og utholdende dyr. Som skapt for naturen vi har her oppe.

---

«Det smalt no oppi lia» kommer det fra pappa over jaktradioen.

---

I et forsøk på å stanse dyrene etterlignet jeg lyden av en elgokse. Det fikk oksen til å bråstoppe i den nordligste skytterlinja mi. Den jeg rydda for kvist da jeg ankom posten. Det store dyret står med front mot meg, jeg plasserer trådkorset like under halsen og trykker av. Et kontant smell av kaliber 308 uten lyddemper, og oksen går i bakken umiddelbart. Raskt tar jeg ladegrep, og fører en ny patron inn i kammeret. Vi har to dyr på kvota. Jeg legger siktemidlene mot elgkua, som har løpt noen meter tilbake, og nå står i villrede med breisida til. Men det er for mye kvister i mellom, og jeg tar ned børsepipa. Kua løper sin vei.

Jeg beveger meg mot oksen, som ligger stille på bakken. Med børseløpet berøret jeg øyet på den, for å fremprovosere en eventuell reaksjon. Men livsgnisten er borte. Jeg går ned på kne ved siden av det majestetiske dyret, betrakter den og stryker den over de tette, tykke hårene. Kjenner på en blanding av sterk vemod, respekt og takknemlighet.

Den falt i sitt rette element. Dette var mitt første oksefall siden jeg begynte å jakte elg for 20 år siden. Og nå skal den utgjøre utallige festmåltider for jegere og familier til Ramfjord Sams jaktlag.