Langs veidesti i mørketid

Omkring ruver tindene. De kan skimtes som mørke, truende kolosser i det grå lyset som omhyller landskapet i indre Troms i slutten av desember. Toppene er kledt inn av trolske, lave skyer. Langt nedenfor skrår den gamle stien seg oppover de furukledte liene før den, som en orm, snor seg gjennom et trangt og bratt skar. Her har samer, fjellfolk, jegere og fiskere vandret i et par hundre år. Betydelige er fangstene som har blitt båret ned fra fjellet her. Nederst i skaret bruser det hult. Det er elvevannet som kaster seg nedover mot Dividalen under en kappe av is.


Gjennom dette landskapet tar en enslig mann seg møysommelig innover. I disse omgivelsene er han bare en ørliten figur, som knapt sees som en prikk fra perspektivet til ravnen som svever høyt oppe i luftlagene over ham. Han er til fots. Det er bemerkelsesverdig lite snø til å være på denne tiden av året. Tidene er tørre, kalde og vindfulle i de indre strøk nå. Utenpå den store ryggsekken har han spent fast sine truger, som han har til hensikt å bruke idét han når fokk- og skaresnøen over skogsgrensen. Etter et par timers svettedryppende slit kjennes det godt når dalen vider seg ut, og terrenget flater ut foran ham, videre innover mot turens mål.

Han har siktet seg ut ett av de sagnomsuste storrøyevannene dypt inne i fjellene. Det er en seig tur. Og det er midt i den mørkeste og kaldeste tida av året. Dermed er sjansen for andre menneskers tilstedeværelse nå minimal. Det passer ham bra. Han ønsker fjellet for seg selv. Han trives ikke når teltene ligger tallrike ut over isen. Med latter, larm og musikk rungende i fjellet. Slik det kan være på våren og forsommeren. Da er rekkene av fargesprakende isfiskere innsmurt i høy solfaktor lange innover mot disse områdene.

Nei, han oppsøker ikke fjellet for sosialiseringens del. Fjellet er på sitt reneste, og inntrykkene er som klarest og best når det er fritt for folk.


Etter fem timer slenger han av seg den tunge sekken, og spenner løs trugene. Det har vært en tur som merkes, og mot slutten røynet det såpass på at han ikke orket fullføre den siste halve kilometeren inn til den innerste delen av vannet – som etter sigende skal være der røyene er som fetest. Nåvel, det er forhåpentlig ikke fisketomt her heller. Dunjakken hentes frem fra øverst i sekken og lukkes raskt om anorakken. Arbeidet med å reise teltet på isen igangsettes raskt. Vinden og minusgradene biter. Det er også svært lite snø oppå isen. Det meste må derfor hentes med spaden og fylles opp om pluggene, før vann fra ett av to ferdigborede hull helles over. Når det så raskt fryser til i den friske vinden, vil teltet stå fjellstøtt mot de kvasse kastene. Nå går det ikke mange minuttene før underlaget rulles ut og primusen suser.

Det ene av de to hullene ble boret slik at det befinner seg inne i forteltet. Selv om vinden jager gjennom det høytliggende dalføret, vil han dermed kunne sitte lunt inne bak nylondukene og fiske. I tillegg borer han opp noen hull litt unna teltet for å sette ut snik på røya. Den tar også passivt snøre, om enn kanskje ikke i like stor grad som ørreten. Den første morgenen står det fisk på stikka inne i teltet. Fra soveposen får han opp en fin og blank 300 grams fjellrøye som raskt kakkes og legges utenfor teltet for tilfrysing. Han setter på nytt agn og senker ned igjen. Det hvite lyset blinker fjernt nede på dypet. Etter en liten stund putrer kjelen over primusflammene. Morgenkaffen inntas fra soveposen mens det duse, grå lyset brer seg svært sakte over dalføret. Fra de små krattbeltene som løper langs vannet gir en fjellrypestegg lyd fra seg. Den undres nok over å ha fått selskap inn i sitt rike på denne tiden av året.


Den ene dagen spennes trugene på for en tur opp i fjellsiden. Han vil ha oversikt. Se hvordan landskapet rundt fortoner seg fra et perspektiv høyere opp. På veien støkker han opp et kull fjellryper. De flyr bare 100 meter og setter seg på en morenerygg. Steggen raper. Aldri fred å få, tenker han trolig. Det blir brattere ettersom fjellsiden klyves. De solide gripeklørne og kantene av stål under trugene gjør at han sitter som spikret til skaresnøen. Når han mener at han er høyt nok, tar han av seg trugene og klatrer opp på en stor stein. Herfra kan han betrakte fjelldalen og det omkringliggende. Blikket hviler spesielt på Njunis-massivet. Dette enorme og tronende fjellmassivet, som blant annet innehar den tredje høyeste fjelltoppen i Troms. Her har også Forsvaret installert en av sine luftovervåkningsradarer over 1700 meter over havet. 1000 meter høyere enn der han befinner seg nå. Mot nord fortsetter fjelldalen i en sving, før den smalner og løper mange kilometer før den til slutt vider seg ut igjen og møter en av de store og brede elvedalene. Og langt der nede på isen kan teltet skimtes som en sort prikk.

På ferd ned mot vannet igjen legger han merke til sporfar i fokksnøen. Det er jerven som har passert her, på sitt karakteristiske vis. Med sin kurs har den nok Målselvdalen i sikte. Bakom flere steiner ligger avføring etter rype og hare. De må nok jevnt og trutt søke le bak steinene her når vinden jager hardt.


Dagene er korte nå, og det blir raskt mørkere igjen. Nede på isen igjen tar han en sjekk av snikene. Går noen runder i mellom, sjekker agn og gjør noen rykk i snørene. Og idét han skal til å gå mot teltet igjen, blir det bevegelse i den ene bjørkekvisten som står plassert nærmest en smal og grunn passasje i vannet. Dybden her er knappe 2 meter. Vindvotter av. Med isøsa fjernes den isolerende snøen i hullet, og med en viss brutalitet trekkes fisken opp. Gis liten sjanse til å gjøre særlig sprell. Orker heller ikke holde på lengre enn høyst nødvendig ute i den bitende snoen. Snart ligger mørketidsrøya og gisper på isen. Det er trolig en tilårskommen fisk, som på sine velmaktsdager nok har vært betydelig tyngre. Den er ikke mager. Bare litt slank, og grov av utseende. Kanskje er det en gammel slagsbror og bråkmaker i vannet som har møtt sitt endelikt. Litt stort hode, og ikke den trillrunde kroppen som storrøyene så ofte har i disse områdene.

Noen raske kakk med baksiden av knivbladet sender røya over i det hinsidige. Vekta viser 1,7 kilo. Nytt agn festes på krok, før det hele senkes ned igjen. Dagen er fullkommen. Det kokes kakao, og det lages til ris med elgpølse oppi. Nå smaker det med noe varmt i kroppen. Den tykkeste ulla er på, og det føles godt med ei flaske med kokt vann nederst i soveposen.


Den siste natten tiltar vinden ytterligere. Retningen har i tillegg dreid litt, så den kommer på tvers av teltet. Enn så lite fristende det er, må han ut for å justere og forbedre barduneringen. Heldigvis har det i løpet av dagene her føket på mere snø om teltet, så det går greit å få feste for de lange og brede aluminiumspluggene. Likevel helles vann over, for å sikre at det hele skal sitte skikkelig. Og det gjør det. Mot vind i kuling styrke står teltet fint gjennom natten, og det blir gode 12 timers søvn før den siste morgenen, og tilbakeferden blir til nedover langs den gamle veidestien tilbake til Dividalen.


14 kommentarer om “Langs veidesti i mørketid

Legg til din

  1. Hei. Har lest meg bak i arkivet ditt, for noen fine beretninger du har. Drømmer meg helt bort😊 Fant bloggen din via fjellforum, og du inspirerer oss andre.

    Liker

Legg igjen en kommentar til Tom Sommerville Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: