Da isen brast

Noen turer er en tanke mer hendelsesrike enn andre. Også lærerike. Vårens inntog i fjellet fører med seg endringer. Det blir varmere. Naturens oppvåkning etter en lang nordnorsk vinter skyter fart. Temperaturene øker og gjør livet i fjellet enklere og mer komfortabelt. Dyrelivet og fuglelivet blir på kort tid både synlig og hørbart. Men det skjer også endringer en er nødt til å være oppmerksom på. Både hva gjelder snøforhold og smelting, skredfare og i dette tilfellet – isens beskaffenhet.

---

Det er midten av mai. Året er 2013. Fem fjellkarer nyter gode dager med varme og finvær i en vakker fjelldal på Ringvassøy i Troms. Teltene er strukket ut mellom bjørker på en holme, med enkel tilgang til fiskefeltet. Alle dører og ventiler står på vidt gap. Solen steker. Et tosifret antall snører står ute etter ørreten, og de fanger godt. Noen og tredve fisk, de største opp under kiloet, er allerede på land. Den første ørretgryta er fortært, og det blir fangst med hjem. Bålrøyken blander seg med tobakksrøyken ut over sene kveldstimer. Svartkjelen på glørne lades og tømmes. Lades og tømmes. Det lyges og flires. Stemningen er meget god.

På turens nest siste dag bestemmer jeg meg for å pakke med meg et isbor og litt utstyr, for å la fjellskiene føre meg et par kilometer lengre inn, og høyere opp i landskapet. Der ligger et par vann hvor jeg ikke før har vært. Det skulle vært spennende å se om ørreten var bitevillig også der. De andre gutta blir igjen på vannet ved leiren. Det er mulig at gårsdagens lange timer rundt bålet ut over lys kveld og natt satte sitt preg.

En liten times marsj gjøres unna før jeg står ved bredden og kikker ut over den hvite flaten. Her oppe er opplevelsen av landskapet langt mer alpint. Knapt noe vegetasjon er å se, bare litt ris og noen få fjellbjørker som strekker sine krokete fingre opp mot en blå himmel. Jeg peiler meg ut et område som ligger like forbi innoset. Der elva renner inn i vannet. Her oppe er det ingen åpninger eller råker i isen å se, annet enn akkurat der elva kommer inn. Jeg løsner brystreim og magebeltet på sekken. Tar av den ene skulderstroppen. Isboret har jeg også allerede tatt av sekken, og bærer i venstre hånd. Skiene og stavene ligger igjen. Rolig rusler jeg bortover. Tar innover meg de fantastiske fjellene som i all sin prakt omslutter dalføret og vassdraget. Oppe i flågene skarrer flere fjellrypestegger.

---

På et brøkdel av et sekund merker jeg at det svikter under meg. Samtidig som jeg raser gjennom isen hiver jeg av sekk og bor. Med ett er jeg omsluttet av iskaldt vann over hodet. Det går så fort at jeg rekker ikke å forme særlige tanker. Som en dupp kommer jeg rett opp i hullet igjen. Legger begge armene på iskanten og løfter meg ut av vannet. På magen åler jeg meg noen meter utover, før jeg reiser meg og går mot sporene der hvor jeg kom fra. Situasjonen er under kontroll. Blir irritert på meg selv. Skulle naturligvis ikke lagt kursen så nært innoset fra en våryr og friskt rennende elv. Det var et feil valg, og er lærdommen som tegnes opp med store bokstaver på netthinnen idét jeg tar av meg klærne og henger over steiner og kratt til tørk.

---

Sitter i noen minutter og tenker over situasjonen, men snart er jeg på isen igjen for å bore opp fire hull. Ørreten skal tross alt ikke føle seg for trygg.

---