De fire årstider i indre Troms

Som en kjempes tanngard tårner dine tinder høyt opp mot hvelvingen. Mellom tindene jager dine frodige daler dypt inn i landet, ledende på brede vassdrag, hvorpå den atlantiske laks springer. Før de glidende ferskvannsfloder til slutt i sitt uendelige kretsløp, blander seg med det salte vann etter mange mils ferd fra vidde og fjell til sjø.

Og fra vidda. Den forlokkende og urørte fjellvidda, og de høytliggende fjelldaler, blinker dine hundrevis av vann.

Čievččasjohka / Iselva

Av vilt så jeg overflod, og fisk tok vi ved å stikke hånden ned i vannet ved siden av vår lille båt. Kort sagt: mitt øye har aldri skuet et ønskeligere sted for nybyggere.

Nicolay Hersleb Ramm, skoginspektør 1789.

Mon tro hva de tenkte, nordmennene som kom vandrende nordover, hovedsakelig fra Østerdalen og Gudbrandsdalen på slutten av 1700-tallet. Det som møtte de her oppe i de indre deler av det jeg fortsatt kaller Troms, var i stor grad uberørt og jomfruelig villmark. Ikke en kjerrevei var å finne. Ikke et merke eller en stubbe etter øksens arbeid var å se. Bare fotstiene etter de svenske lappene, som hver vår og høst vandret i dalførene. Det måtte i sannhet ha vært med undring og spenning at nybyggerne ga seg de dype Troms-skogene i kast. Fra de første gårdene, som ved hjelp av fogd Jens Holmboe i 1788 ble ryddet på Rossvoll i Målselv, og til de aller innerste i Bardudalen, Salangsdalen, Takelvdalen, Rostadalen, Målselvdalen, Kirkesdalen, Tamokdalen og Dividalen. Disse fattige bøndene felte skogen og brøt opp sine jordflekker på steder hvor det frem til da utelukkende hadde vært ødemark.


Med dét sagt bor undertegnede midt i denne regionen. I Målselv kommune. Omkranset på alle kanter av rike muligheter for jakt, fiske, sanking, bålfyring, skiturer, trugeturer, stiløping og annen sameksistens med en natur som i sin storhet ofte kan ta pusten fra en enkel sjel.

Året rundt.

Vår

Naturen våkner opp etter måneder i dvale, hvor det meste har handlet om å spare energi for de dyr som lever her i vinterriket. Når de første milde vindene feier inn over landet, og de første barrabbene i fjellet åpnes for solens stråler, tar det ikke lange tiden før både dyr og fugler livner til – i takt med at stadig lysere dager fører til snøsmelting og rask fremvekst av næringsrike spirer og skudd. Hva er vel da bedre enn å la slitne fjellski føre deg innover til fjerne fiskevann, hvor den arktiske røya enda lever sitt liv under et lokk av is? Det første teltoppsett på en bar lyngflekk er noe av det fineste en fjellgangsmann vet. Er han heldig med forholdene, kan han etter timesvis på isen, ligge på sitt underlag utenfor teltet og lytte til lydene av heilo og våryr fjellrypestegg.

Skakterdalen. Den første telting på barflekk etter en lang vinter.
Lufta kan være skarp en klar vårkveld. I det fjerne skimtes Likkafjellene.
Våren har inntatt fjellene ved Stordalen i Bardu
Leirplass ved et storrøyevann mellom Kirkesdalen og Dividalen

Sommer

Når de rette værsystemene slår til kan kvikksølvet krype langt oppover gradestokkene i indre Troms. De siste snøflekkene skrumper inn. Grønnfargen kryper raskt oppover liene. Skogene yrer av liv. Laksen skyter oppover de store elvene til stor glede for hordene, som med sine redskaper står klare langsmed breddene – der utallige røyksøyler stiger opp fra gapahukenes bål. Isen har gått av fjellvannene og avslører nå storfiskens vak. Hvilke muligheter har en ikke nå, i en tid hvorpå landet atter ligger så tilgjengelig. Om du bare vil vandre furuskogens gamle veier og stier. Eller stå ved bredden og slenge dine redskaper etter sølvblank laks. Kanskje ønsker du heller å stryke innover fjellet med storsekk, telt og fiskestang. Eller kanskje, som en konsekvens av et innfall av fysisk fostring, befinner deg på toppen av ett av de mektige fjellene og føler at du skuer ut over halve kongeriket.

Fra Ruten i øvre Målselvdalen ser man lettvint til Balsfjord.
Og fra Istind ser man både Malangen og Solbergfjorden/Finnfjorden.
Dagens samfunn og verden kjennes fjern og totalt irrelevant…

…når du time etter time kan skue ut over et blikkstille lite vann i Mauken.

Kanskje får du kjenne følelsen av å lande velfødd ørret. Fra et lite skogtjern i Målselvdalen. Ikke langt fra der du bor.
Eller er du bare fornøyd med å bare ta inn over deg når midnattsola kaster sin glød over leirplassen i Dividalsfjellene
Alternativt foretrekker du lavlandet. Et skogsvann ved Øverbygd, hvor stor ørret svømmer.
Og høyt, høyt over de små mennesker troner urgamle Háhttagáisi.

Høst

Dette er tiden når lokale og tilreisende jegere endelig får satt skudd i sine børser og begitt seg inn i skog og opp i fjell på jakt etter elg og rype. Også sankerne har sin høytid, med kurver som bugner av sopp eller spann fylt til randen med krekling og tyttebær. Høsten er tiden hvor den gamle virksomhet med innhøsting av naturressurser gjør seg gjeldende. Også her i de indre deler av Troms, hvor jakt og sankekultur står sterkt.

Kaffebålet fyres en septemberdag på rypejakt i Mauken
Fullmånen lyser en oktobernatt opp en jaktleir mellom store furuer i Dividalen
Rypefangst i furulegg
Under presenningen ligger jegeren og titter innover Revelvdalen en grytidlig høstdag.
Kantarellen. Skogens gull. Én av skogssoppene som utgjør det perfekte tilbehør til viltet.
Seinhøstjakt over Rostadalen.

Vinter

Midtvinters er det stilt i fjellet. Du får stort sett kjenne på det å ha alt for deg selv når du trekker opp og ut i den kaldeste, mørkeste tida. Men sagnomsuste storfiskvann og rike rypefjell er fortsatt åpne for besøk av jegere, fiskere og fjellfolk som ønsker å kjenne snoen bite mot huden, eller kulda som legger sitt iskalde lokk over landet.

Et bjørkebål ved fiskevannet i Hávgavuopmi i Bardu varmer godt i mørketidskulda
Bakom det vesle fjellteltet under furuene i Dividalen rager Njunis-massivet
Kanskje sitter du som denne karen. Ventende på storrøyehogg i et høytliggende vann i Rostadalen.
For noen ganger biter storrøya også i den kalde, mørke tida…
…når nordlyset spiller opp over landet, og du mest av alt har lyst å stå ved bålgropa.

Er man så heldig å ha alt dette rundt seg, som her i Troms innland, bør man skjenke en tanke til allemannsretten. Den gir oss retten til fri ferdsel til fots og på ski i utmark. Og den skal vi ikke ta for gitt i en verden, hvorpå naturbruk og naturforvaltning i mange andre land er underlagt en helt annen praksis. Med et regelverk som for oss nordmenn fremstår fjernt. Så må man også hegne om de siste rester av villmark, hvor tyngre inngrep og tilgjengeliggjøring gjennom motorisert ferdsel fortsatt ikke har fått satt sitt preg.

Det er, tross mange høyrøstede stemmer i den offentlige debatt, ingen menneskerett å ta seg motorisert inn i de få utilgjengelige og villmarkspregede områdene vi har igjen.

Ei heller i indre Troms.


2 kommentarer om “De fire årstider i indre Troms

Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: