Leirplasser IV (vår)

En mild viddebris stryker over avtinte lyngrabber. I lavlandet grønnes skogen raskt. Det er mai nordpå. Overalt sildrer det i bekker og bruser i elver, som i rasende fart fører smeltevannet ut på sin lange ferd mot havet. Fjellskiene er spent vertikalt utenpå den tungt lastede ryggsekken. Bakerst er isboret surret fast inni et liggeunderlag. Skistavene brukes for ekstra balanse når lårmusklene tøyes til det ytterste opp den bratte lia. Timer med slit ligger foran den forventningsfulle isfiskeren. Vårturene innover fjellet etter yre røyer er uomtvistelige høydepunkt når vintermånedene er tilbakelagt. Med svetten silende fra pannen tar han nye klyv. En fot fremfor den andre. Så til slutt, når nok høydemeter er besteget, kan fjellskiene spennes på. Han glir nå innover flekker og striper med den siste snø. Målet er et forgjettet fiskevann der få ferdes.

---

Etter en lang vinter gjør det godt for fjellmannen å forankre teltet med de korte sommerpluggene på en bar lyngflekk igjen. I det hele tatt kjennes fjellivet brått så behagelig og ukomplisert. De mange hensyn og arbeidsoppgaver som vinteren fører med seg, er ikke lengre tilstede. I allefall ikke i den grad. Men vårfjellet kan være lunefullt i nord. En må derfor alltid forberede seg på at kong vinter kan foreta seg en siste krampetrekning, selv om heilo og fjellrype synger om varmere tider. Av den grunn skal en heller aldri på en godværsdag la seg lure til å slurve med forankringen av sin bolig. Stramt oppsett og solid feste til grunnen gjelder året gjennom. Ellers er det få hensyn å nevne som ikke allerede er beskrevet i de tre foregående publiseringene om sommer, høst og vinterleiren.

Med dét sagt får dermed bildene av noen selvopplevde vårleirplasser tale sitt språk, og mane frem en lengsel etter milde vinder og åpne råker.

---

---

---

---

---

---

---

---

---

---

---

---

---

---

---

---

---