Senvinteren er over oss. Dagene er igjen lange og lyse nordpå. Fjellet lokker på sine fjellmenn, bydende på muligheter for røyefiske på isen og den siste rypejakt før sesongen er over. Og det er nettopp dét vi har planlagt en tid nå, Torgeir og undertegnede. Enkelt fjelliv og et siste fremstøt med børse etter de hvitkledde fjærbyltene, i kombinasjon med isfiske etter en av de fagreste fiskene i norsk fauna. Fjellrøya.
Dieselmotoren brummer mellom de bratte klippene oppover Skibotndalen. I lavlandet er veiene helt avtint. Etterhvert som jeg kjører innover den lange dalen preget av spektakulær natur og forsvarsverker fra den kalde krigen, blir det noe mer passende forhold for piggdekkene. Jeg parkerer ved siden av en Isuzu pickup. Den tilhører Torgeir Dahl fra Harstad. Villmarksveteranen med utrolig mange feltdøgn, og den for mange velkjente Youtube-kanal, der han serverer stemningsfulle filmer og bilder fra sine turer inn i den nordnorske villmark året rundt. Det enkle, høstingsbaserte friluftsliv med jakt og fiske står sentralt. Sammen med den sterke dragning til naturen i Troms og Finnmark. Undertegnede har støtt på Torgeir i fjellet ved noen anledninger. Vi opprettet kontakt, og sist sommer slo vi oss sammen på et par dagers ørretfiske i Hálkavárri i Porsanger. Da sammen med Torgeirs kamerater fra Harstad. Gjennom sene nattetimer ved bålet snakket vi om å få planlagt en ny felles tur. Skibotn-området i Troms ble valgt ut. Og idét jeg befinner meg her og spenner fjellskiene på, vet jeg at om et par timer sees vi inne ved leiren som Torgeir allerede har etablert tidligere på dagen. Ved røyevannet i den høytliggende fjelldalen.
Ettersom distansen tilbakelegges så mørkner det. Omtrent halvveis slår jeg på hodelykten mens jeg følger de dels igjenføykete sporene etter Torgeir og hans vesle spann av vorsteh-hunder. Så bærer det mer opp i terrenget og jeg kommer ut av den skrinne fjellbjørkeskogen. Jeg legger merke til et ferskt sporsett av rev i stor fart. Sporene er små. Og det viser seg at fjellreven opererer i området. Det kan en betjent fra Statens Naturoppsyn på senere tidspunkt bekrefte. Slikt er stas å vite. Har nå gått cirka en mil for egen maskin, med en sekk tungt lastet med det en trenger for slike døgn. I et fjellpass merker jeg at vinden øker betraktelig. Sikten reduseres en del, men ikke verre enn at jeg på en kilometers avstand ser en hodelykt lyse mot meg. En kort stund etter hilses jeg velkommen av hundene Ronja, Mack og Mattis, før jeg stikker hodet inn til Torgeir. Det store Svalbard 6-teltet er bare halvveis oppslått. Til det var vinden for sterk til at det lot seg gjøre for bare én mann. Men vi organiserer oss fint. Hundene er i forteltet. Det bråker godt i dukene. Primusen suser og vi feirer det kontrastrike fjellivet med å sprette en øl.
Etter en svært vindfull natt er det godt å merke at det knapt er bevegelse i dukene når vi etterhvert tørner ut av soveposene. Det ble sent i går. Nå skal det smake med kaffe. Vi bruker lang tid før vi beveger oss ut. Morgenstunden går med til kaffe, prat, frokost og mer kaffe. Når vi med tiden kommer oss ut, går vi i gang å bore hull. Torgeir kobler opp sitt isbor med drilladapter, og på hull nr 2 er det fullt havari. Gjennom felles innsats klarer vi å vri spiralen opp av isen, og Torgeir legger i vei med lett pulk tilbake til min bil for å hente reserveisboret. Det blir gode 24 kilometer bonus for ham og hundene. I mellomtiden utbedrer jeg teltoppsettet. Selv med en knekt teltstang står dukene stramt og fint utspent igjen etter en times arbeid. Nå har vi brått dobbelt så stor plass. Etterpå tar jeg haglegeværet fatt, og skyter en fjellrype ikke langt fra leirplassen. Ser totalt ca 20 ryper på den korte runden. Når Torgeir er tilbake har luften gått helt ut av Mack. For ham venter nå gode late døgn med mat og hvile for å komme til hektene igjen.
Med isbor på plass borer vi opp en rekke hull. Vi plasserer ut en rekke sniker som vi egner opp med akkar og maggot. I tillegg fisker vi aktivt. Noen stekepannerøyer på 2-3 hekto vippes opp. Ellers er det ikke gang i fjellrøya.
Neste dag får vi besøk av den trivelige reindriftssamen Ole. Han beretter om deres virksomhet i fjellene her, og det er spennende å lytte til. Ingen har så god kjennskap til sin nærnatur som samene. Han kan også fortelle at akkurat i dette vannet har han fått røye på 3 kilo på stang sommerstid.
Vi får også besøk av Sigmund fra Statens Naturoppsyn. Han er svært erfaren gjennom et langt liv i yrket, og arbeider nå blant annet med sjekk og verifisering av lokaliserte reinkadavere i området, samt sporing av jerv. Det er alltid lærerikt og interessant å føre samtaler med garvede fjellfolk.
Utenom en småpen røye på 800 gram er det tilnærmet dødt på snørene. Vi legger derfor i vei ut på en jakttur i bjørkekrattene med hunden Ronja. Veteranene Mack og Mattis holder seg igjen i leiren. Torgeir og jeg går i bredde bak hunden, som søker ivrig. Etter kort tid stivner hun til. Vi nærmer oss fra hver vår kant. Kullet av liryper fyker til værs. Blyskurene jages etter, uten tellende resultat. Etter en stund tar vi opp to fjellryper. De flyr et stykke fremover. Vi går etter. Torgeir lar Ronja gå bak, og vi får brått fuglene innenfor skuddhold sittende på bakken. Etter noe nøling og hvisking om hvem som skal ta skuddet, så letter fuglene. Igjen smeller det tørt, uten rypefall. Vi var for ubesluttsomme.
En ny dag renner opp med strålende vær. Fjellet ligger totalt i ro. Ikke et sus av bris kan engang kjennes. Solen stiger raskt opp over fjellene i Finland, som ligger så nære oss at vi på avstand kan se grensegjerdene strekke seg innover landet. Etter den sedvanlig late morgenstunden hvor den velvoksne kaffekjelen tømmes, så trekker vi ut på isen. Jeg trekker opp en lake, som kakkes og legges til ravn og fjellrev. Det sies laken, på tross av at den ikke er direkte billedskjønn, er en utmerket matfisk. Det måltidet får bli til en annen gang. Fjellrøya er derimot fraværende. Vi merker kun et og annet nølende napp, og de som går på, løsner raskt igjen. Typisk for når røya ikke er på hugget. Etter hvert forflytter vi oss til et par hull som vi så reindriftssamene benytte tidligere. Blod på isen avslører at de har fangstet. Vi holder det gående et par timer. Jeg tar en røye på et halvt kilo. Ellers er det like dødt. Vi avslutter med en siste tur med haglene. Torgeir med en gammel BRNO sideligger. Et staselig våpen. Tungt og solid i hånden. En del fugl får vi opp av krattene, men de er lette på vingene og går opp i ytterkant av haglehold. Det ender med noe optimistisk skyting uten annet resultat enn lettere patronbelter og kruttrøyk over vinterlandet.
Uansett er det positivt å konstatere at det er bra med vinterstandfugl her i denne vesle oasen av bjørkekratt på fjellvidda.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar