For åtte år siden skulle dét, som den dag i dag er en av mine største og mest intense naturopplevelser, hende langs en gammel ferdselsvei i indre Troms. Ut fra måten situasjonen oppstod er jeg relativt trygg på at jeg ikke kommer til å oppleve et tilsvarende møte igjen med vårt største rovdyr på norsk landjord.
Juli 2014. Meter for meter trasker vi oss oppover mot fjellet og vannene. Under oss ligger dalen med gårdene og jordene. Den gamle veien vi følger minner om tidligere tiders slit, da østerdølene, gudbrandsdølene og trønderne ryddet nybrott og skapte grunnlag for sin nøysomme tilværelse i dalførene her i indre Troms. For 200 år siden var det villmark innover her. Av menneskelig virksomhet før nyrydningstiden eksisterte kun fjellfinnenes, der de kom vandrende langs smale stier ned mot havet for å bytte sine varer.
Det går jevnt og seigt oppover. Min søster går først idét vi beveger oss inn i den tette tåken, som ligger som et belte langsmed de øverste strekkene av bjørkeskog. Over tåken skinner solen fra lettskyet himmel. Blandingshunden Frøya er med på en av sine første lengre turer. Lettbent jogger hun frem og tilbake, stadig snusende og utforskende på unghundvis, hele tiden i nærheten av oss. Et stykke unna kan lyden av en brusende elv høres idét den stuper nedover fra fjellskaret og mot den dype dalen.
Frøya kommer løpende imot oss nedover langs veien, slik hun har gjort mange ganger allerede. Men denne gang er det noe som er annerledes. Jeg ser pelsen stå rett opp langs ryggen på henne, og noe med uttrykket i fjeset på hunden er ikke som normalt. Og nå skjer ting raskt. Jeg fester båndet på Frøya omtrent samtidig som jeg ser en stor mørk skikkelse komme byksende langs veien. Ut fra tåka og rett imot. Det er ingen tvil om hva det er vi har foran oss. Jeg gjør min søster oppmerksom på bjørnen. Med en reaksjon og et svar jeg ikke kan huske innholdet i, tar hun noen steg til side for veien, og klamrer seg fast til en bjørkelegg på tykkelse med diameteren på en gjennomsnittlig kaffekopp.
Bjørnen stanser opp et lite steinkast foran oss. Det er bratt her og den har god overhøyde. Når den i tillegg reiser seg opp på to ben får man bekreftet hvor stor en fullvoksen brunbjørn kan være. Og slik blir vi stående. Nøyaktig hvor lenge er litt utfordrende å tidfeste. På befalsskolen leste jeg en gang noe om stemmebruk i instruksjon. Du skal tale direkte mot dine tilhørere, og kraften i stemmen skal hentes fra bukregionen. Denne teorien henter jeg trolig mer eller mindre instinktivt frem idét jeg snakker til den røslige skapning som står like foran oss. Innhold og budskap i min monolog evner jeg ikke å komme i hug. Men det har tydeligvis en slags effekt, da bjørnen om litt slipper seg ned på alle fire igjen, bykser ut fra veien og raser nedover den bratte bjørkelia så det knekker i kvister. Omtrent i samme øyeblikk kan jeg skimte enda en bevegelse nedenfor meg. Et annet dyr. Om det var en annen bjørn kan ikke sies med sikkerhet.
Min søster klarer etterhvert å løsrive seg fra sin livreddende skrinne bjørk, som hun med hvite knoker har omfavnet så tett og så nært at enhver mann ville kunne blitt misunnelig. Blodet bruser av adrenalin, og vi kan knapt tro det vi nettopp har opplevd.
Den siste delen av turen gjennom bjørkeskogen, bærer vi hver vår kjepp som vi banker i stammene rundt oss med. Samtidig snakker vi høyt og tydelig så lenge vi er omgitt av vegetasjon. Flere bjørner viser seg ikke denne gang.
Illustrasjonsbildet øverst er tegnet av den velkjente karikaturtegner fra Tromsø, Odd Klaudiussen.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar