Fire karer med tunge pakninger beveger seg sakte oppover langs sporene på den 200 år gamle ferdselsveien. Utnyttelsen av naturressurser i fjellene innenfor var i sin tid årsak til at disse veiene den gang spilte en svært viktig rolle. Forsåvidt er de fortsatt viktige, om enn i dag for reindriften som tar seg opp og ned her i sitt arbeide. Nyttig også for fotfolk, jegere og fjellfiskere, som benytter veiene som adkomst den første del av distansen innover til ellers utilgjengelige fjell. Langsmed veien kan vi se rester av en gammel telegraflinje, som ble sprengt av tyske avdelinger når de trakk seg tilbake mot slutten av den annen verdenskrig. Vi har våre blikk og sinn fokusert mot et vann beliggende langt innover. Før vi kommer dit må høyder bestiges og elver krysses.
Den siste harde stigning er omsider forsert. Ved siden av oss fosser elven ut fra vårt endelige mål, stuper ned mellom klippene mot sletten, hvor den blander seg med to andre elver og begir seg videre på sin uendelige ferd mot havet i det hydrologiske kretsløpets tidløshet. Med fjellstøvlene plantet på et lyngkledd platå kikker vi ut over vannet. Det er sommerlige temperaturer, men en hard vind feier på langs av vannet fra syd. Jevnlig piskes overflaten opp i de sterkeste kastene. Av den grunn beslutter vi å forsøke å finne leirplass helt i enden av vannet. Her er landskapet forholdsvis bratt og det finnes le for vinden. Vi lokaliserer et par platåer store nok til at vi kan slå opp våre to fjelltelt. En ankerdram markerer ny leirplass, og vi ser fram mot noen spennende døgn ved et vann hvorpå historier berettes fra lang tid tilbake om grov fisk og store opplevelser. Det mitt første besøk hit. Suget etter å fukte bruk blir derfor raskt påtrengende. Rigger stangen, rusler til vannkanten like nedenfor leiren og tar noen kast ut i den skjømmende augustkveld. En kort stund etter ligger fire spreke fjellrøyer på land, og snart spres duften i forteltet av saftig rødt fiskekjøtt stekt i rikelig med smør.
Den andre dag renner opp med godt sensommervær og fine temperaturer. Vinden har roet seg til en frisk bris fortsatt av sydlig retning. Fine forhold for en lang dags fjellfiske. Tre av fire mann beveger seg langsmed vannets vestlige bredde. Sistemann blir igjen rundt leirområdet, og bygger sitteplasser og kjøleskap til maten av stein og mose. Et stykke ovenfor leirplassen har vi en stor flekk med gammel snø. Den vil vise seg å komme til nytte.
Det går nemlig ikke lange tiden før de første røyene ligger på land. Skinnende blanke arktiske fisker av beste kvalitet og matstørrelse. Vi lander en rekke røyer fra stekepannestørrelse og opp i et drøyt halvt kilo. Så går det heller ikke lange stunden før snittstørrelsen tar seg opp. Stig hanker blant annet opp en kampvillig hanfisk på 1,6 kilo. Eskild setter ny personlig bestenotering med et prakteksemplar av en hunfisk på 1,85 kilo. Selv lander jeg en på 1,1 kilo. Vi bærer med oss 12 røyer av ypperste kvalitet tilbake til leiren. Varmen gjør sitt til at vi er nødt til å få fisken renset og på kjøl i snøen så raskt som mulig.
Den tredje dag går forbi med vind og relativt intenst regnvær. Timene tilbringes i telt. Man sover, eter og spiller kort. Så kommer fjerde dag.
De andre karene legger atter i vei langs vannets lange vestbredde. Selv tar jeg veien alene på motsatt side. Det er fin nærdybde hele veien. Langsmed bredden, under torvkanten, strekker det seg et belte av stor stein. På en av disse står jeg og kikker ut over vannet. Jeg har nå fisket en tid uten særlige resultater. Bytter om til en tung, slank sildesluk med stor rekkevidde. Fra den store steinen er det fin overhøyde og forhold for kastevinkel i alle retninger. Jeg sender Jensen-silden så langt utover vannet at jeg ikke kan se nedslaget på overflaten. Et par små sekunder går mens sluken synker og jeg skal starte den rykkvise innsveivingen som kan være så effektiv med disse slukene.
Så langt kommer jeg ikke. Det er bom stopp. Langt der ute er det noe som har gapt over den synkende sluken. Nå stikker det fra stålkroker i kjeften på fisken, som raser brutalt av sted mens snellebremsen knurrer iltert. Jeg innser at jeg trolig har turens hittil største røye i andre enden. Det er store krefter og tunge bevegelser. Jeg forsøker å stille bremsen inn etter det som befinner seg der ute. Arbeider møysommelig mens pulsen stiger. I blant raser den ut mange meter sene. Heldigvis virker krokfestet solid. Jeg aner ikke hvor mange minutter som går. Så kommer den nærmere, og jeg skimter en stor, blank side nærme seg i det krystallklare fjellvannet. Livredd for å bli for overivrig famler jeg etter teleskophåven som ligger ved siden av meg på den store steinen. Det går på første forsøk, og jeg forstår at jeg har landet noe som overgår det vi hittil har fått på denne turen.
Kun 4 fattige gram skiller den fra 3-kilosmerket på den digitale vekten. 2,96 kilo arktisk fjellrøye tatt på stang fra land i et nytt vann. En fjellfiskeopplevelse som spikres til minnet.
Veidemannsblod 