Enn så mye informasjon som er tilgjengelig er det en gåte hvordan en fortsatt kan komme over alskens typer forsøpling når en farer over fjell og vidder her nord. Noe av avfallet og etterlatenskapene stammer tilbake fra litt eldre tider. Men mye er av såpass ny dato at vedkommende forsøplere ikke kan gjemme seg bak at de mangler opplysninger og informasjon om hvor skadelig det å hensette avfall er for dyreliv og natur. Det handler kun om holdninger hos de som gjør det. Ingenting annet, det er min påstand.
La det være slått fast. Denne publikasjon er et resultat av frustrasjon og forbannelse. Over den slendrian som utøves av en del tobente (mis)brukere av den ville nordnorske natur. Jeg vil tro problematikken også finnes i andre deler av landet. Men jeg vil nok hevde, ut fra de konklusjoner jeg har gjort av egen erfaring, at mye av forsøplingen en kan komme over her nord, har sin forklaring ut fra den utstrakte motoriserte ferdsel. I så måte er tegnene for tydelige, og noe en har registrert over etter hvert ganske så mange års ferdsel til fots gjennom fjell og over vidder i Troms og Finnmark.
Uten at det selvsagt er fasit i 100% av tilfellene, er dessverre gjennomgangsmelodien at majoriteten av det søppel en finner i fjellet, åpenbart tegner fra motorisert ferdsel. I Troms og (spesielt) Finnmark er det utallige mil med snøskuterløyper og barmarksløyper. En enorm tilrettelegging for at folk skal kunne ta seg ut til urørte områder i naturen uten å måtte bruke egen kropp. For slik har samfunnet blitt. Og mye vil ha mer. Mantraet er at snøskuter er også friluftsliv. Derfor må det lages flere løyper, i tillegg til de milevis som allerede eksisterer. Bare i Finnmark var det (pr 2013) 5600 kilometer snøskuterløyper. Mange tilhengere av motorisert ferdsel i naturen tenderer likevel til aldri å bli fornøyd med det de har disponibelt av løypenett. Motorferdselsforeninger er svært høylytte i media og jobber iherdig mot lokale myndigheter for å få mer. Samtidig er det også en klar overvekt i positive svar på dispensasjonssøknader for de som ikke er tilfredse med å kunne kjøre etter de etablerte løyper. Ifølge Statistisk Sentralbyrå fikk 2006 av 2228 søkere i Finnmark innvilget sine dispensasjoner i en sak publisert via NRK Troms og Finnmark i 2016. For øvrig er antallet registrerte snøskutere i Norge pr 2020 ca 94000. I 2015 var tallet 82000 (Kilde: Klima & Miljødepartementet).
Med andre ord. Presset for å opprette flere løyper vil neppe avta.
Så til kjernen av dette innlegg. Langsmed de nevnte løyper er dessverre mengden søppel og etterlatenskaper iøynefallende høyt. Det slår aldri feil, at når en krysser motoriserte løyper sommerstid, eller passerer et fiskevann med en tilknyttet snøskuterløype, så dukker søppelet fram. Som for eksempel:
Dette var bare noen utvalgte avfotograferte eksempler.
I 2021 lagde NRK Troms og Finnmark en reportasje om forsøpling knyttet til motorisert ferdsel i fjellet. Saken kan leses her. Det som i reportasjen, i tillegg til selve forsøplingen også er bekymringsverdig, er Nordreisa-ordførerens naivitet/passivitet i forhold til problematikken. Hun vil ikke skylde på noen. Trolig ville hun ikke legge seg ut mot halvparten av velgerstanden i kommunen sin? Saktens er det i allefall absurd hvordan de som ferdes på motor ikke evner å ta med seg ut det de bragte inn. Min påstand igjen: Det handler om holdninger.
Det er lite som taler for at det vil bli mindre løyper eller motorisert ferdsel i nordnorsk natur. I indre Troms kjemper snøskutertilhengere standhaftig for å få laget flere mil med løyper innover i områder som gjennom all historie hittil har vært tilgjengelig for fotfolk og skifolk. De som orker å bære sin vekt på rygg eller i pulk. De som kan ferdes i fjellet uten en motor under seg, og nyte den berusende følelse det er å slå leir ved det fjerntliggende fjellvannet etter timer med fysisk kroppsarbeid for å nå inn. Nå later det til at lokale myndigheter gir etter for presset, og vil åpne for snøskutere innover til sagnomsuste fiskevann. Med dét som medfølger av støy, forstyrrelser og barrieredannelse for dyreliv og fugler.
For ikke å glemme forsøpling.
Under forutsetning av at det ikke kommer innsigelser.
Så er det vel bare å sørge for å ta med seg en ekstra søppelpose eller tre, for å bidra til oppryddingsaksjonene når løypen stenger og «kulturminnene» dukker opp rundt leirplassene eller i vannkanten.
Veidemannsblod 
Et godt eksempel er det ville vakre terrenget over Sørøya. Her har kommunen lagt inn mange ressurser for å merke en allerede merket DNT-løype. Og det som møter villmarkingen der ute nå er ei helt drøyt overmerka tagge-løype, som passerer nedbrente gammer og hytter, noe som ligner rene søppeldeponi med batterier, glass, metallskrap og henlagt steinkull, og et og annet scootervrak. Jeg undres dermed; hva skulle kommet først? Oppryddingen, eller gjenoppmerking av løypa? Forøvrig er jo terrenget nokså lettnavigert.
LikerLiker
Det der hørtes direkte trasig ut. Har hatt Sørøya i sikte noen år, men det fikk seg jo et aldri så lite skudd for baugen nå. Trodde i mitt naive sinn at Sørøya kunne være et slikt sted som var forskånet fra for mye tilrettelegging, motorisert ferdsel, fjellforsøpling osv.
LikerLiker