Rostadalens torpedorøyer

Et blikk oppover de første bakkene forteller sine tydelige tegn om en vår i anmarsj. Vi er nok klare over at pulkene må trekkes over såvel grus og gress, som snø og is det første stykket. Slik er vårturene. Det kan røyne hardt på ski og utrustning, med alt fra barmark til blaute myrer og flomstore bekker som må forseres før en møter høydemeterene.

---

Vi trekker vår røslige last. Over barflekker og hengebroer. Innover Rostadalen det bærer. Noen dager med lav puls og enkelt fjelliv skal gjøre godt. Pulkene er lastet med mengder av proviant, isfiskeutstyr, telt, bekledning og øvrig utstyr for å møte et vårfjell som tenderer til å by på det ene og det andre hva værforhold angår. Møysommelig går ferden fram. Vi snirkler oss mellom bjørketrær. Balanserer oss over tvilsomme snøbroer mellom dype smeltevannsbasseng. Grønlandshunden bidrar også med trekkraft. Om ikke alltid like ivrig hengende framover i selen.

Møtet

Et tosifret antall kilometer er passert. Bak oss ligger en stor flate, oversvømt av smeltevann. Min samboer Sunniva og jeg er fornøyde med å ha kommet oss forbi uten å rase gjennom det skjøre laget av nogenlunde bærende snø. Foran oss tårner en brutalt bratt skråning seg opp. Et resultat av isens bearbeidelser av landet, da de store breene trakk seg tilbake for titusener av år siden. Jeg begir meg i kast med terrenghindringen. Pulken trekker meg ubønnhørlig bakover. All musklatur spennes for å taue lasten oppover. Meter for meter. Med ett høres en lystig stemme med trønderdialekt over oss. Vi skimter silhuetten av en mann og et kobbel bikkjer. Det er Bengt-Are. Med etternavn Barstad. Han har tatt turen nedover det lange dalføret for å gå oss i møte. Takk for sist utveksles. Med et grin melder jeg at brennevinsflasken han ga meg i oppdrag å skaffe, måtte være den tyngste noensinne. Han ler høylytt. Det er et trivelig gjensyn.

Årets Villmarking

For de som ikke allerede kjenner til ham, er Bengt-Are Barstad en usedvanlig kar fra Trøndelag som har lagt det siviliserte A4-liv bak seg. Tobarnsfaren har sagt opp jobben i sportsbransjen, solgt det meste av det han eier, og lagt ut på en reise i naturen som ingen egentlig vet hvor lenge vil vare. Kanskje ikke heller ham selv. Foreløpig. I skrivende stund er det nå omtrent 1200 dager (!) siden han ga slipp på sine forpliktelser i sivilisasjonen, og for alvor tok fatt på et liv i naturen. Sammen med sine fire polarbikkjer har han trasket, rodd, seilet og gått på ski oppover langs Norges land. Tre overvintringer har han hittil hatt. Blant annet i Øvre Dividal, der jeg ble kjent med ham for første gang i forbindelse med en rypejakttur. Den siste vinter har han tilbragt på Finnmarksvidda, og nå er kursen satt med rolig fart sørover igjen. Dette er mitt femte møte med mannen som nylig (og velfortjent) har blitt kåret til Årets Villmarking for 2023. Som nevnt traff jeg ham for første gang sent oktober 2021 da jeg var på rypejakt i de øvre deler av Dividalen. Da var Bengt-Are såvidt i gang med sin overvintringsperiode her på dypet av indre Troms. Andre gang jeg traff ham var da jeg, sammen med Randulf Valle, dro inn i Dividalen noen kjølige januardager. Mellom annet for å spille inn et par episoder av Podkasten Uteliv.

I mai 2022 reiste jeg til Skibotn med Torgeir Dahl, for å jage fjellrøyer på isen. Uten at det var planlagt på forhånd skulle det vise seg at Barstad hadde leir ved det samme vannet vi hadde i sikte. Dernest kom det en invitasjon fra Ole i Naturkanal1 for å delta i markeringen av Bengt-Ares tusende (1000!) dag ute. På det tidspunktet (november 2022) befant han seg utenfor Suolovuopmi, som ligger mellom Alta og Kautokeino. Noen særdeles trivelige døgn ble tilbragt der, i kompaniskap med villmarkingen og deler av hans støtteapparat.

Og nå skulle våre veier atter krysses i Rostadalen, idét han har ankommet Troms innland på sin rolige ferd sørover gjennom vårt langstrakte land.

Siste etappe og leirplassen

Det er et par kilometer igjen til Rostahyttene. I et lite tun på det som sommerstid fremstår som en flott gress- og lyngslette, ligger de tre hytter tilhørende Den Norske Turistforening. Med Bengt-Are og sin firbente «kaospatrulje» i front, beveger vi oss dithen. Der har trønderen hensatt sin pulk, og med insisterende undertone tilbyr han seg å laste over det vi måtte ha av tyngende gods, slik at han og huskyene kan hjelpe oss opp det siste stykket til leirplass. En raus handling som bekrefter typen.

Vi takker ja til tilbudet.

Etter å ha tøylet ivrige polarbikkjer mot velduftende reinsdyr over de siste barflekker før destinasjonen, slår vi leir på en bar lyngknaus tett innpå vannet. Bengt-Are ønsker fortsatt kuldegrop i forteltet, og har sitt telt stående på en renne av snø like bortenfor. Det er nå godt utpå den lyse nordnorske natt, og for oss «sivilisasjonens vesener» har det vært en lang dag. Etter å ha inntatt vann, obligatorisk ankerdram og et godt måltid varm mat, går vi i posene.

Det enkle fjelliv

Frihetsfølelsen. Den kan enkelt defineres som det å våkne i en sovepose i et telt. Du vet at det er ingenting som forplikter i dag. Annet enn å snu seg rundt, fyre opp primusen og koke kaffe til sin kjære, som slumrer i posen ved siden av. Ute blåser en nordvestlig vind mot nylondukene. Det er 17.mai. Norges nasjonaldag. Vi har heist flagg. Hvor er det vel ellers bedre å tilbringe dagen enn på dypet av nordnorsk fjellnatur? Pølser, is, korps og borgertog kan for vår del gå sin gang.

Trege timer. Vi spiser frokost og trekker ut. Konstaterer at fjellheimen i Troms er nærmere vinter enn vår. Her er det ikke rom for kortbukser og crocs. En frisk nordvestlig vind jager skyer over oss og over landet.

Isfiske

Vannet vi ligger ved er et potent røyevann. Næringsrikt, med vekslende grunner og dype partier. Fra før vet jeg at vannet huser grov fisk. For åtte år siden tilbragte jeg noen februardøgn her. Det endte med tre fisk på isen for mine kamerater. Den minste på knappe halvannet kilo. Største på nærmere to. I dette vannet er det gammarus. Marflo. Krepsdyret som utgjør en herlig diett for makelige fjellrøyer. Det er ikke så lett å lokke den vakre arktiske fisk til å bite på menneskebruk i slike vann. Vi gir det et forsøk likevel.

Under de sure nordvestlige forhold oppleves fisket som tregt. Vi har et tosifret antall hull over ulike deler av vannet med ulike dybder. Vi fisker ivrig aktivt, og har også ute passivt stående snører spekket med maggot. Noen mindre fisk lar seg lokke. Alle med marflo i magesekken. En grov røye røsker fortommen av Bengt-Ares bruk. Han rekker ikke foreta seg stort i det grunne hullet, før den store arktiske dronningen sliter kompromissløst av.

Den nest siste dag opplever jeg det som gjør at vi kan søke medlemskap i samme klubb. Etter flere timers iherdig aktivt fiske, erklærer jeg at det kun gjenstår fem minutter i et siste hull før mat, tobakk og en kald øl i teltet frister. Jeg slipper sølvskjeen og maggotklysen ned i et hull der det er knappe meteren vann under isen.

Sekunder går. Noe levende tar et voldsomt tak i agnet, og er nære ved å røske stikken ut av mine hender. Tuppen bøyes ubønnhørlig rett ned mot hullet. Kampen varer kun noen korte titalls sekunder før tuppen retter seg ut. Fortvilelsen er enorm. Det viser seg også i mitt tilfelle, at den store røyen på brutalt vis har dratt fortommen av bruket. Som en torpedo angrep den kompromissløst agnet i det grunne hullet. Og med brutal kraft dro den ut. Påkjenningene på utstyret ble for stort.

Ekstremt bitter lærdom. Strengt tatt utilgivelig i vann der en vet at slike skapninger går.

Resultatet til slutt ender med ni røyer. Velskapte. Om ikke de største, så er det i allefall topp matfisk. Samtlige som ble sjekket hadde gammarus i magesekken.

Og slik rusler dagene i vei i maifjellet i indre Troms. Vi opplever én dag med værforhold som tillater fjellslarv over en kald øl på lyngen. Slike dager får en til å glemme alle de andre, der forholdene ofte frister en tilværelse med en susende primus på innsiden av teltets lune vegger. Når siste dag kommer, søkker igjen en tung følelse av vemod i magen. Der Bengt-Are Barstad kan fortsette sitt lavfrekvente fjelliv, trekker nå sivilisasjonens forpliktelser oss ned. Det er jobb. Og det er studiesamling. Det river og sliter i meg når idét jeg løsner teltstengene fra stangkoppen.

Bengt-Are filmer noen sekvenser før vi tar farvel for denne gang.

Jeg vet at han har sine harde stunder i fjellet. Langtfra alle dager er like enkle. Spesielt gjennom den mørke tiden av året. Men som den drevne fjellmann han er, har han tilpasset seg rytmen i naturen. Som dyrene lar han sin aktivitet tilpasses lyset. Og han sysselsetter seg. Lever i fri norsk natur fra dag til dag. For ham gjelder ingen oppmøtetider. Det er ingen som forventer at han skal stille opp og gi av seg selv gjennom lange arbeidsdager for å tjene noen slanter for å kunne betale forsikring og strømregning.

Så skilles våre veier. Vi vandrer tilbake nedover Rostadalen, mens Bengt-Are Barstad fortsetter sin livs reise gjennom vår dyrebare natur.

---

---