Over svært mange av Finnmarks vidder og fjelltrakter kan sporene av reindriftens omfattende motoriserte ferdsel sees som godt synlige merker over landet. Eller sår om du vil. Det hersker ingen tvil om at de terrenggående kjøretøyers inntog i den moderne reindrift har endret Finnmarksvidda. Og det er vel noe en må leve med i uoverskuelig framtid. Så kunne en ønske at det fantes et lovverk som strammere regulerte framferd og ferdsel. Ikke bare for urfolk, men for alle brukere av motorkjøretøyer i utmark. I dag er det beklageligvis en altfor svak regulering i praksis, og manglende ressurser til oppsyn og kontroll – noe landskap og myr må ta konsekvensene av. Men fortsatt kan en være så heldig å finne lommer der selv ikke reindriften ferdes. Slike lommer av Finnmark er verdt å lete opp.
Det har blitt sjette dag. Kvelden er ung og vi er i ny leir etter 12 kilometers forflytning mot nord. Florlett regn lager tusenvis av ringer på det avlange trolske vannet uten navn. Markduppen ligger i ro midt ut imot enden av vannet der vi har vår nye leirplass. Begge er vi skjønt enige om at dette er turens hittil fineste plass for teltet. Landskapet har tatt en endring fra det vi hittil har vandret gjennom. Isens monumentale krefter har satt sitt preg med bratte kløfter, rullesteinsmorener, dødisgroper og store røyser av enorme mengder knust berg og stein. Inn hit durer intet terrenggående kjøretøy. Her er landskapet ikke preget av menneskelig aktivitet over hodet. Og dette er rovfuglenes rike, en nærgående tårnfalk hilser oss velkommen mellom krokbjørkene. Jeg tenner meg en cigarillo og heller opp en dram. Foran meg ligger grønlandshunden og speider etter sin fiskende matmor. Det smale vann ligger stille og sort som bek. Markklysen under duppen er fortsatt urørt. Et par ravner roper hest til hverandre fra de stupbratte klippene. Jeg kjenner meg svært priviligert som får oppleve ville steder som dette.
Dag 7 renner opp med full sommer, 25 grader celsius og sol fra klar himmel. Natten var preget av sterke fallvinder fra ulike retninger. Så sterk var enkelte vindkast, at den ene staven som holdt tarpduken oppe, ble løftet til værs og stakk seg tvers gjennom ytterduken av teltet. Vi ble nødt til å stå opp på natten for å endre oppsettet og forsterke forankringene i bakken. Det ble en nokså bråkete natt. Men nå er dagen her og vi begir oss ut på fiskerunde i varmen. Vi beveger oss rolig, og går ikke langt. Et par relativt nært omkringliggende småvann får vårt besøk, der vi ender med fangst på 7 ørreter opp til drøyt 600 gram. Sunniva lokaliserte også 3 større ørreter omkring kiloet i en liten regnvannsdam ikke langt fra vår leirplass, buksprettet og henslengt av mennesker. Fiskene var hvite i kjøttet. Og kan hende det var årsaken til at de aktuelle fiskere ikke har ønsket å benytte fangsten. Farge har som regel ingen betydning i forhold til smak. Mange har dessverre en jålete og feil oppfatning av at det er sammenheng mellom smak og farge. Fluene har lagt klaser med egg der ørretene ligger delvis blottlagte over vannskorpen. Jeg fjerner fiskene og begraver de godt under torv og mose. Kvelden forløper rolig, og vi beslutter en grytidlig forflytning neste dag.
Klokken 04 på nattmorgenen den åttende dag tørner vi ut av posene, tar en rask frokost og river leir. 0545 er vi på marsj videre. Etter å ha vandret over et slakt høydedrag, entrer vi nå inn i en krevende del av Stabbursdalen, hvor vi må ta en tung ekstrarunde for å finne veien ned mot elven. Terrenget er her svært kanaliserende. Stupbratte klipper og flåg begrenser våre muligheter, men vi lokaliserer en rute det går an å slippe seg ned. Det å følge reintråkk er som oftest et godt alternativ i grovt terreng. Vi må av med støvlene for å krysse en sideelv, før vi til slutt står ved den øverste lakseførende kulp i Stabburselven. Her slår vi av en passiar med elveoppsynsmann Eirik, som ligger i telt her. Han kan informere om hoppende smålaks i utløpsbrekket. Klokken er halv 12 på formiddagen og vi har slått leir ved den nest øverste lakseførende kulp. Et fantastisk sted i et aldeles majestetisk landskap. Vi tar et elvebad og nyter en magisk augustkveld, med inntak av mat og drikke. På andre siden av Stabburselven i forhold til vår leirplass, kan vi se såvel mink, som den vesle kvikke snømus hastig patruljerende med halen til værs langs bredden. Med kikkert kan vi studere dyrene på nært hold. Like nedenfor oss, over de bratte bergene som går ned mot vår leirkulp, kretser fjellvåkene med sine karakteristiske skrik. En sjelden art kommer ruslende forbi. Det er en langveis vandrende laksefisker. For Sunnivas del en gammel kjenning fra elvebredden, som hun flere ganger har møtt her de siste syv år gjennom sitt arbeid som oppsyn og elvevakt. Fiskeren kan fortelle at han har opererert i Stabburselven siden 1987 og med dét har opparbeidet seg god kjennskap også til de øvre deler, der få fisker. Vi får gode tips, og gjør oss klare for det kommende laksedøgn. Mitt første noen sinne.
Niende dag i Øvre Stabbursdal. Det er fortsatt varmt og pent vær med en behagelig bris opp langs elven. Oppsynsmann Eirik har vært innom for en prat på sin tur nedover. Mens vi står der i passiar hopper laksen bortunder bergene. Når midnatt ankommer har vi fisket i mange timer i de øverste kulpene. Vi har 3 stekeørreter på land og jeg har mistet en gjedde samt noe større jeg ikke kan si med sikkerhet hva var. I morgen skal vi rive leir og forflytte oss gradvis omtrent en mil nedover mot elvevakthytten som vi får disponere, ettersom Sunniva har oppsynsjobben her.
Dag 10. Det er fortsatt mange timer igjen av laksedøgnet når vi river leir og beveger oss nedover langs det mektige dalføret. Vi stanser opp og fisker underveis. Ett sted kaster jeg målrettet på hoppende laks i brekket, og mister en stridig smålaks som tar på spinneren. Et annet sted, i en aldeles fenomenal kulp mellom klipper og berg, trekker Sunniva inn ny personlig rekord på ørret. Tett opp under 1,4 kilo er den stridige og flotte hanørret med krokkjeft. Laks blir det ikke. Men det er en opplevelse å stå alene her oppe i en natur som tar pusten fra en enkel sjel. Inn hit er det ikke mange fiskere som vandrer, og de som planter sine såler her verdsetter trolig totalopplevelsen minst like mye som laksefisket som sådan. Omkring oss ligger ruvende fjell, vi vandrer gjennom urer og over paddeflate tørre morenesletter. Den ene elvekulp fremstår mer idyllisk og fristende enn den andre. Og i knausene rundt oss står mektige reinbukker og viser frem sine gevirer.
Laksefisket er ellers ikke noe jeg trakter særlig etter. Det er for mye organisering. For mye regler, virak og for mye å forholde seg til. Desinfisering og køregler langs kulpene. Generelt sett er det for folksomt. Det frie fjellfisket er fortsatt mitt kall. Men om jeg en gang igjen skulle kjenne på lysten til å løse ut et laksedøgn eller tre, måtte det ha blitt her. Dypt inne i denne eventyrlige dal. Langt vekk fra bedagelig anlagte laksefiskere med polaroidbriller og altfor dyre fluestenger.
Vi trasker de siste metere ned mot elvevakthytten og innlosjerer oss i den overdådige luksus som en slik enkel tømmerhytte nå for oss representerer. På forhånd har Sunniva vært her inne og hensatt en fager rekke av ølbokser i en kald kilde bakom hytten. Med stor tilfredshet spretter vi hver vår duggfriske enhet og skåler for 10 fantastiske døgn med et solid påfyll villmarksminner.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar