Vinterfjellets omfavnelse

Inn under pelsverket som omkranser anorakkhetten støtes ånden ut i vinterkvelden. Den omdannes øyeblikkelig til skyer bestående av ørsmå frostkrystaller. Jevnt og trutt bærer det innover fjelldalen. Lysene fra nærmeste bygd glir lengre og lengre unna, før de til slutt forsvinner helt. Bare skinnet fra stjerner, måne og en enslig hodelykt viser vei.

---

Svette og slit med tunge bører i time etter time. Frost og sno som biter mot bar hud. Streifer det deg da ikke tanken på en varm stue med en kopp eller et glass med noe som varmer opp kroppen fra innsiden, mens en lysende skjerm skaper en behagelig flom av passiv stimulans?

I stedet trekker du opp og ut. Gir deg i kast med hundrevis av høydemeter og kilometervis med snøkledt terreng. Kun ved bistand fra egen muskulatur bauger du deg i vei mot fjellet. Om noen måneder lokker det med grønne, lyngkledte morener, sildrende bekker og syngende heilo. Men i dag fremstår fjellet som en hvit, ugjestmild og tilsynelatende livløs ørken av vind og frost. Hvorfor søker du dit?

Svaret kan komme av ulike ting. Kanskje kan det ligge i noe av det opprinnelige. En søken etter det enkle liv der måloppnåelsen kranser rundt det å holde seg tørr, varm og mett. Beherske og spille på lag med elementene. Kjenne på essensen av mestring når du ved egen maskin har kommet deg inn til fiskevannet på fjellvidda, slått opp en solid leirplass og kokt opp en kjele vann. Litt ekstra tørr ull kranser om en sliten kropp mens du gomler på en sjokolade eller et stykke tørrkjøtt. Ute uler vinden. Presser mot dukene. Primusen suser og skaper lunhet innenfor, der du sitter og ser fram imot morgendagen.

Hvor du skal sette dine hull? Finner du grunna der de store fjellrøyene beiter marflo?

---

Idét vestavinden jager løssnø over bergkammen bortenfor, tar du spaden fatt. Med snøblokker bygger du ved fiskehullet opp en mur mot den bitende sno. På lesiden legger du ut underlaget. Så er du skjermet. Likevel kan ikke muren helt nekte at snøen fyker og virvler rundtom. Legger seg rundt og over deg som et teppe.

Som hypnotisert stirrer du ned i det krystallklare vann under isen. En time passerer. To. Ikke et livstegn er å se, annet enn en og annen marflo som finner veien opp i hullet. Så kommer den. Helt ut av ingenting. Storrøya. Den virkelig store. Den på flere kilo som aldri biter. Med arrogante, rolige bevegelser siger den dovent forbi isskje og agnklysen oppunder. Du slutter å puste. Det er kun én verden som gjelder nå.

Verdenen under isen.

Men storrøya er akkurat like lunefull som den pleier. Når pulsen har roet seg en stund etter at den forsvant, kjenner du at snoen har økt i styrke. Det fyker nå omkring murens ytterkant. Så trekker du da opp snøret. Lar storrøye være storrøye. Nå må du inn under dukene, fyre din primus og gjenvinne litt varme i frosne lemmer. En bok hentes fram. Litt tobakk. En kopp te skal vel også varme.

Og tiden rusler sin vei i vinterfjellet. Været skifter fra dag til dag. Der teltdukene presses inn av kulingkast og snødrev den ene dag, skinner en kald vintersol den andre. Og da er gjerne nattetemperaturen så lav at alt vann du ikke har oppbevart i soveposen har frosset til en massiv klump is.

Frost og is. Kulde, snø og vind. Frosne fingertupper. Rim og isklumper i hår og skjegg. Vinterfjellet kan tilby en tidvis kummerlig tilværelse der ens basisbehov fremstår sterkere enn overalt ellers. Fornemmelsen av å mestre vinterfjellet forsterker sågar ens selvfølelse, som naturopplevelsen i seg selv. Og alt er så rent og klart. Ubesudlet til det totale.

---

Idét du løfter på hodet opp mot velvingen, og ser nordlyset bukte seg mellom fjelltoppene i Troms, erkjenner du nok en gang ovenfor deg selv at det er her nord du hører hjemme.

---