Det er sommerkveld i en øde fjelldal i Finnmark. Mellom vindvridde bjørker strekker jeg ut bena og kveiker pipen. Som et vakkert maleri gjort med nennsom pensel ligger det blikkstille vannet med vakende fisk foran meg. Hildringen fra varmen i det vesle bjørkebålet skaper den eneste vesle rørelse. Noen fluer surrer forbi, og elven bakom leirplassen lager den perfekte lydharmoni i de sene timer.
En ravn skriker fra bergene og kan trolig knapt vente på vår avgang. Det veies inn 7 kilo renskåret fangst i grønlandshundens kløv, og vi er tilfredse. Kvænangens fjell har igjen vært gavmilde.
På tredje døgnet ryker også Stig på en røye av betydelig grovere kaliber. Dessverre ryker fortommen og fisken må svømme i vei med en maggotkrok i kjevebrusken. Den anslås til å kunne ha vært rundt 2 kilo. Traumene er til å ta og føle på hos den fortvilte isfisker.
Uansett form, type eller størrelse er bålet sentrum av det sted i naturen du befinner deg. Det åpne ildstedet under himmelen skaper trivsel for villmarkinger og naturfolk, om det brenner for din matlaging, ditt kaffekok eller kun for litt ekstra varme til dine valne fingre.
Spor etter eldre menneskelig virksomhet inn over vidder og veidemarker har for egen del alltid vært fascinerende. Her er noen av mine funn.
En oppsummering av andre halvdel av turåret 2023 i Troms og Finnmark.
Veidemannsblod 