På fjerde dag nærmere halv seks på ettermiddagen, etter omtrent fire timers vandring, trasker vi inn over den flate moreneryggen inntil et mektig fjellvann. Vi har lagt oss til i nordenden, med utsikt over vannet tilbake der vi kom fra. Like ved klukker innløpsoset, kledt inn i en buktende slange av mannshøyt vierkratt.
Vi sitter lunt inn under den store duken, som jeg har spent ut slik vi pleier på våre turer. Ikke en mygg er i luften. Vi tenner oss en røyk, spotter storbylivet, og føler oss som herrer i villmarken.
Over fem minutter har nok gått, når jeg får trukket fisken opp i nettet på den gamle laksehåv, som jeg har fått arve etter en hedersmann og fjellkar som bodde i Kvænangsbotn.
I Áhkkkánas august 2022 spjæret duken på mitt 13 år gamle (og velbrukte) Helsport-telt. Flengen åpnet seg i kant med den langsgående sømmen som går over inngangsdøren.
Etter flere timers iherdig aktivt fiske, erklærer jeg at det kun gjenstår fem minutter i et siste hull før mat, tobakk og en kald øl i teltet frister. Jeg slipper sølvskjeen og maggotklysen ned i et hull der det er knappe meteren vann under isen.
Insektene går mot sitt endelikt. Fjell og vidder bugner av bær og sopp. Det er gode tider for høsting og gode tider for vandringer inn mot skjulte perler av nordnorsk natur.
Veidemannsblod 