Ørret-tokt i Børselvfjellet

Bilen er lasta med proviant og utstyr. En måneds fanteliv på fjell og vidder venter. Fra Målselv settes kursen nordover. Forventningene og feberen er så trykkende at jeg ikke stanser før Veidnes i Porsangerfjorden, hvor jeg slår leir for natta og belager meg noen timer søvn. Ferden går videre tidlig neste dag.

Ni timers kjøring fra indre Troms ligger bygda Børselv. For de fleste er Børselv et lite veikryss med en dagligvarebutikk, bensinpumper og brua over den krystallklare og fiskerike Børselva som munner ut i havet der. Men det er mer å vite om Børselv. Det flotte overnattingsstedet Bungalåven er vel verdt et besøk. Kvensk Institutt ligger her. Verdens nordligste furuskog finnes like utenfor bygda. Og ikke minst mektige Silfar Canyon, hvor Børselva slynger seg gjennom et bratt og spektakulært juv, forårsaket av tusenvis av år med elveerosjon og snøsmelting.

Men det er ikke bygda jeg først og fremst er kommet for å besøke. Det er Børselvfjellet, og dets blinkende blå fiskevann som lokker forførende på veidemannen, fra et lettgått landskap som byr på svært mye av hva jeg verdsetter. Jeg parkerer på gamleveien, som stod ferdigstilt i 1940, og som mange steder kan sees parallelt med dagens Fylkesveg 98. Kursen er trukket opp. Sekken aksles.

Noen friske høydemeter, 10 kilometer og en småhårete elvekryssing senere ankommer jeg leirplass klokken 1700 på ettermiddagen. Underveis opplever jeg å støkke opp en forfjamset fjellvåk som sitter i le for den friske vinden under et lite klippefremspring. Flott opplevelse å se den vakre rovfuglen slå ut sine brede vinger på to armlengders avstand. Jeg slår opp teltet på et utstikkende njárga (nes) i et vann jeg passerte forbi da jeg sist var i området i 2016. Mygga holdes nede av en jagende, men behagelig vind fra sørøstlig retning. Temperaturen viser 20 grader. Påfyll av væske og næring må til før fiskestanga rigges for en kveldsrunde rundt vannet.

Jeg rigger den firedelte 10-fots Berkley-stanga for den første av utallige ganger denne sommeren. Spenningen er som alltid enormt stor når man skal plassere redskap ut i et vann for aller første gang. Hva lurer under vannskorpa? Hvor bør jeg plassere meg? Hvor er djupålene? Innos og utos? Grunnene hvor kilosfisken går inn og beiter marflo og andre krepsdyr? For de er det rikelig av her. Registrerer jeg.

Et par timer går uten kjenning med noe som helst. Frem til nå har jeg kun fisket medvinds, med en enorm rekkevidde som resultat av et tosifret antall sekundmeter. Uten at det har hjulpet. Jeg har lest et sted at fisken ofte kan trekke mot de breddene av vannet hvor bølgene slår mot land, og virvler opp mengder av smådyr som fisken kan tråle etter. Med det fremst i pannebrasken trekker jeg rundt på motsatt side av vannet. Plasserer meg på en avrundet odde med kasterekkevidde inn i en grunn bukt hvor to bekker renner inn. Hekter på en 12 grams SS Classic kobber/rød som jeg sender skrått ut mot vinden. Knapt før sluken har truffet vannflata, kjenner jeg kontant motstand. Stanga buer seg, og det knurrer iltert i den sølvgrå Shimano-snella. Fem minutter senere ligger en velproporsjonert ørret på 0,8 kg i lyngen. Jeg gir den et par slag med baksida av knivbladet, bløgger den raskt og sender redskapen på nytt ut over grunna. På tredje kast er det på nytt bom stopp. Ilter motstand ebber ut etter nye minutter, og jeg håver inn en praktfull ørret på 1,1 kilo. Svært tilfreds legger jeg ned utstyret, gjør opp og renser fiskene før jeg rusler rundt vannet tilbake til leir.

Neste dag starter rolig. Været er det samme. Vindfullt og pent. Jeg drikker opp en kjele kaffe, gjør notater i boka mi, og leser noen sider i «Mitt Nord» av Willy Roger Simonsen. En av mine absolutte favorittbøker. Sjeldent har vel noen formidlet veidemannslivet i nord i bokform på en bedre måte.

Seks sangsvaner holder til i vannskorpa på lesida av vannet. Med sine høye, trompetaktige lyder bekjentgjør de sin tilstedeværelse. De går på vingene idét jeg kommer nærmere på min fiskerunde, men er snart tilbake på plass når jeg har fjernet meg. Med 12 grams Remen Hugget lander jeg en fin ørret på 0,7 kilo. Svinger innom teltet og lager den til gravefisk, før jeg rusler en tur langs ei lita elv opp til et mindre vann som ligger bare noen hundre meter på oversida. Der oppe fisker jeg rundt hele vannet uten å kjenne så mye som et napp, men idét jeg skal til å avslutte og gå tilbake, lar en ny ørret på 1,2 kilo seg lokke til hugg. Også den blir gravd til pålegg, før jeg steker gårsdagens filéter og forbereder forflytning til nytt område.

Det blir en god marsj. 16 kilometer unnagjøres, forbi en rekke elvedrag og vann. Jeg tar opp en skrattende lirypestegg framfor føttene i en gressbevokst liten bekkedal. Et hyggelig syn. Klokken passerer etterhvert midnatt med en time. Omsider tar jeg sekken av skuldrene på et lite lyngkledd platå, akkurat stort nok til mitt vesle fjelltelt, ved bredden av et langstrakt vann omkranset av finnmarksbjørk. Sånn kan det gå når man er litt selektiv på valg av område. Ikke bare skal det være muligheter for fiske og påfyll av vann til kaffekjelen. Det må også være pent der. Her nede er det også mindre vind på kvelden, og dermed bedre vilkår for en av nordkalottnaturens mindre sympatiske vesener. Myggen. Sitronduftende roll-on og myggspiral i forteltet gjør jobben. Ellers kler man de rett og slett ute. Det blir en vanesak, og bare én rutine blant mange inne på vidda.

Vinden tar seg opp igjen på tredje dag. Varmen gjør sitt til at man får dagene med seg. Tidlig ut av telt. Kaffe. Frokost. En liten tur opp i landskapet for å ta omgivelsene i øyesyn. En runde med fiskestanga resulterer i ørreter på 0,8 og 1,3 kilo. Tjukke. Små hoder. Røde i kjøttet. Som de stort sett virker til å være overalt i dette rike matfatet av et fjellområde. Jeg fråtser i gravet og stekt ørret. Lubne biffer av saftig fiskekjøtt, som stekes på passelig primusvarme med skinnsida ned, så den blir knasende sprø. Toppes med søt sennep. Det jeg ikke rekker å spise, renses og tørkes litt, før de graves i blanke poser ned i myra. Naturens kjøleskap.

Varmen tiltar utpå ettermiddagen. Jeg henter en kald boks Mack Witbier fra vannet og trekker opp på en nærliggende knaus hvor vinden tar såpass godt at jeg kan myse ut over omgivelsene i bar overkropp uten at myggen oppnår det den ønsker. Senere på kvelden sanker jeg ved til noen timers bålfyring. Idét jeg river opp noen tørre bjørkekvister, tar jeg samtidig løs et par titalls illsinte vespula vulgaris. I rekordfart sprinter jeg de 10 meterene opp til teltet, kaster meg inn og lukker igjen glidelåsen. Etter en halvtimes tid har vepsen trukket ned i jorda igjen. Med vaktsomt blikk tar jeg sjansen på å bevege meg ut igjen.

På fjerde dag er jeg på plass i ny leir etter 7 kilometers vandring gjennom kupert lende, hvor jeg møter på både elg og fjellryper på veien. Det mest spennende er likevel å bli fulgt av en voktende og skrikende jaktfalk. Den vesle, lynraske og akrobatiske rovfuglen flyr i kjappe sirkler over hodet mitt i et kvarters tid, frem til jeg er ute av området dens, hvor det kunne virke som at den hadde unger i siste fase. Like ovenfor der jeg gikk var det flere bergskrenter på 10-30 meters høyde. Fine hekkeplasser for jaktfalken.

Siste del av oppholdet i Børselvfjellet skjer ved et smalt vann, like i nærheten av der hvor jeg også hadde siste leirplass i 2016. Jeg tar det rolig med fisket. Spiser unna det jeg har. Trekker opp et par trillrunde halvkilosørreter like nedenfor teltet. Ellers loffer jeg rundt i landskapet. Tar litt bilder. Leser. Fyrer et lite kaffebål av dvergbjørk og kikker i kartene.

Siste etappe til bilen på 11 kilometer går radig og uten pause. Føler meg i form. Noe som kommer godt med når nye kapitler i finnmarkseventyret 2020 skal formes.

9 kommentarer om “Ørret-tokt i Børselvfjellet

Legg til din

  1. Ei fin beretning om det frie livet i ei gavmild villmark langt mot nord – med fiskestang og de gode tankene. Pulsen i naturen. (… Og artig at du liker boka mi😀)

    Liker

    1. Ja den boka rangerer, for meg, som blant det aller beste som er ført mellom permer om den tradisjonelle måten å bruke naturen på. Og jeg har lest en del av både gammel og ny villmarkslitteratur. Taes frem titt og stadig, og har sin gode plass i hylla ved siden av Thorbjørn Tufte. Fikk for øvrig tak i en samling Villmarksliv fra 1973 fram til 1994, og har også der hatt stor glede av å lese beretningene dine. Takk for hyggelig tilbakemelding, det var stas!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: