Finn frem kartet. Trekk en linje mellom Kautokeino og Kvænangsbotn. Der finnes ei værhard fjellvidde som trolig er ett av de fineste fjellrøyeområder landet kan by på. I 2019 besøkte jeg igjen deler av denne vidstrakte vidda, og fikk bekreftet hvor gavmildt området kan være mot den som søker å fukte sine snører i de hundrevis av vann som ligger her.
Det er tidlig i august. Blodet bruser som det alltid gjør når de første stegene tas inn i fjellet. Sekken er tung, men kjennes god over skuldrene. Været er nordlig. Frisk vind og fem plussgrader. Skoddebankene henger over de høyeste fjellene. Dette er ikke stedet å være om stabilt godt sommervær er avgjørende for trivsel. Kvænangsvidda er værhard. Her snur det raskt fra full sommer til iskald høst. Min første langtur sommerstid inn over her ga nordvestlig stiv kuling og snøvær i de første dagene av juli måned. Det ble gjort noen erfaringer den gang. En må ruste seg for kaldvær her inne selv om kalenderen viser midtsommer.
Et stykke følger jeg reindriftssamenes firhjulingvei. Når jeg forlater den er jeg nesten på 1000 høydemeter. To såvidt flyvedyktige fjellvåkunger letter under en bergklippe hvorpå jeg står. En mektig utsikt åpner seg herfra. Jeg betrakter et landskap som over de neste 10 døgn skal utforskes og fiskes gjennom. Dette er den lunefulle fjellrøyas herredømme. 2,5 time senere løsnes sekken fra skuldrene. Jeg befinner meg på et nes som stikker ut i vannet på nærmere 800 høydemeter over havet. Her er ikke antydning av kratt. Det er rent snaufjell. Berg, stein og lyng. Avblåst fjellvidde så langt øyet kan se. Ytterst på neset finnes en flat lyngflekk hvorpå jeg planter teltet. Bardunene strammes, liggeunderlaget rulles ut. Litt mat og en ankerdram inntas mens jeg kjenner på den altoverskyggende frihetsfølelsen som bare villmarken kan gi.
Våkner til godt vær tidlig første morgen. Himmelen har klarnet opp. En bris, fortsatt av nordlig retning, stryker over vannet og skaper rørelse i teltduken. Selv om solen skinner er det fortsatt bare noen få plussgrader. Fingrene blir valne etter en runde med fiskestangen i nærheten av leirplass. Returnerer tilbake til teltet, fyrer opp primusen og koker kaffe. Men fiskefeberen herjer, så det drøyer ikke lenge før jeg må ut igjen. Føler på meg at det er en gunstig utvikling hva vær og forhold gjelder. Det ligger noe i luften. Ofte skal det ikke store endringen til for at det blir fart i fjellfisken med de hvite finnene. Må bare få bruk i vannet og være der når det skjer. Rett tid, rett sted, rett type bruk. Denne gang velger jeg å fiske rundt vannet. Noen timer senere er jeg ved leirplassen igjen. Vinden har roet seg. Ettermiddagssolen blinker i vannskorpen. Bakom en stein ved teltet hviler to røyer på 1,0 og 1,2 kilo.
Timene rusler av sted på denne første fulle dag i fjellet. Under fiskerunden lokaliserte jeg et gammelt lager av kløvde vedkubber på andre siden av vannet. Tar med meg ryggsekken og henter det jeg får plass til, og beregner til at det vil rekke for to kvelder med bålfyring. Kubbene er gamle og grå. Mange år er det siden de ble lagt igjen her. Nå kommer de til sin rett.
Fjellet ligger dørgende stilt i halvmørket. En høyreist mann med stor ryggsekk anstiger over de siste høydedragene. En kilometer foran seg ser han at det lyser fra et bål i vannkanten. En stund senere trykkes never ihop, og det ønskes velkommen i fjellet. Stig er på plass. Etter at han har reist teltet, utbringes skåler i den stille natten før vi trekker oss tilbake under dukene.
Dagene forløper med enkelt liv i fantastisk vær. Vi trasker rundt i landskapet. Myser, observerer, peker og diskuterer. Vi fisker ved leirvannet og omkringliggende vann. Fin røye fra 4 til 8 hekto er det overalt. Uten unntak i utmerket kondisjon, røde og fine i kjøttet. Vi tar de på sluk, spinner, makk og dupp. Spesielt en Remen-sluk jeg har i skrinet viser seg å være giftig. Bruker i stor grad denne. Det er bare i ett av vannene vi ikke lander fangst. Til gjengjeld ser vi grov fisk vise seg på den blanke overflaten. Etter mange timers fiske er vi atter tilbake på leirplass, og når klokken har passert midnatt ligger vi på lyngen og betrakter omgivelsene.
På fjerde døgn har vi forflyttet oss noen kilometer lengre sør. På veien, i et slakt dalføre med et bekkefar som klukker mellom steinene, dukker plutselig små hoder frem. Et fjellrypekull. To voksne og fem kyllinger tar seg til fots frem på små, kjappe føtter. Vi gjør en liten bue rundt, og ser målet foran oss. I det avlange vannet, dels omringet av bratte klipper, hanker vi opp flere røyer i samme størrelse og kvalitet. Under den ene klippen finner vi rester av en knust slede. Jeg tar opp en eldre fisk, slank og med stort hode. På høyden ville den trolig vært opp mot to kilo. Vi fråtser i stekt fjellrøye med (eller uten) potetmos og søt sennep. Stekt lenge med skinnet ned for å få det sprøtt. Smørstekt, sprøtt røyeskinn er noe av det beste som finnes for ganen.
Noe av det jeg finner spennende med å bevege meg i uveisomme strøk, er å se etter spor av gammel menneskelig aktivitet. Da er det naturligvis ikke snakk om avfall. Derimot gamle bålplasser, steinmurer, lavvoringer, små steinbygde lesteder for en primus og andre spor etter gamle fjellfareres drift. Ved det ene vannet lokaliserte jeg en dam som var bygget med stein inne i en liten bukt. En undres over hvorfor noen i sin tid tok seg møye med å bære hundrevis av kilo stein for å bygge den vesle dammen. Kan hende en gammel viddas sønn fisket opp noen røyer, plasserte de midlertidig i dammen, for så å bære de videre til et annet vann?
Sjette dag. Ny leir, nye muligheter. Vi har forflyttet oss enda lengre sørover, til et litt større og fantastisk vakkert vann som lover godt for fisket. Vi befinner oss nå litt lavere i landskapet, noe som vises på vegetasjonen rundt oss. Dalføret vannet ligger i er ikke lengre grått, men grønt i fargeskinn. Antydning til lavt kratt finnes hist og her. Enkelte strekk med frodig og bølgende myrgress. Vi er over vannskillet nå. Elven som renner ut fra leirvannet vårt ender etter mange mils ferd i Kautokeinovassdraget. En kort første fiskerunde i nærheten av vår nye leirplass ga to usedvanlig spreke halvkilosrøyer. Blanke, trinne i fasongen og knallrøde i kjøttet. Utpå natten nyter vi konjakk og lytter til fjellrypesteggen som raper bakom leirplassen. Etter et knapt døgn med skoddebanker som har kommet jagende inn fra de indre delene av Finnmarksvidda, kan det igjen se ut til at været letner.
På syvende dag gjør vi en runde rundt vannet. Lokaliserer rester etter garnvirksomhet. Tauverk, kanner og flasker.Vi lager et bål og brenner grundig opp etterlatenskapene så det ikke er annet igjen enn en ren sotflekk når vi er ferdige. Tidlig på ettermiddagen lander jeg en røye på 200 gram som jeg fileterer og gir til Stig. Min makker på vidda har ikke fangstet siden forrige leir. Da er det viktig å vise medynk. Så skal det vel tillegges at han slår tilbake utpå kveldingen. Mens jeg har vært noen kilometer avgårde til et ørlite vann og tatt opp en trillrund røye i underkant kiloet, har han ved leirvannet landet turens foreløpig største på 1,6 kilo. En rakett av en fisk i absolutt prima kvalitet. Karen er igjen ovenpå.
Men det skal bli på lånt tid. På det niende døgnet beveger jeg meg opp i landskapet igjen. Har sett meg ut et spennende vann, som ligger på en slette i terrenget. Det er forholdsvis grunt. Grunne vann tenderer til å være rike på næring. Idét jeg rusler sakte langsmed torvkanten etter noen få kast i den nordligste enden av vannet, ser jeg brått en stor fisk som vaker seg rolig bortover – bare fattige få meter unna. Den beiter på ett eller annet jeg ikke kan se hva er. På det tredje målrettede kastet hugger den tungt på Remen-sluken, og noen minutter etterpå smeller knyttneven kontant i hodet på den velproporsjonerte røya på nøyaktig to kilo. Tilbake i leirplass fyrer jeg opp en røslig havanéser, og lar den milde sigarrøyken sveve over mot Stig slik at han kan kjenne hvordan suksess dufter.
Vi har også fått forsterkninger i mannskapet. Stigs bror og nevø har ankommet etter noen timers solid marsj. De er tungt lastet med forsyninger av alskens nødvendigheter for fjellmenn. Gass, brød, sjokolade, konjakk. For ikke å snakke om bacon. Før deres ankomst besørget vi å markere stedet vi anså som best for plassering av deres telt.
Det tiende og siste døgnet innledes med overskyet vær, svak sørlig bris og lett yr mot dukene. Etter frokost og nye kaffekopper tar jeg fatt på min siste dagsekspedisjon på denne turen. Har sett meg ut et øst/vestvendt vann som ligger omtrent fire kilometer fra leirplass. I vannets vestre ende er det et par bukter og en større grunne, hvorpå vinden blåser imot land. Det er også her jeg hanker inn to røyer på 1,2 og 1,9 kilo. En tredje røye i samme størrelsesorden biter på, men går fri av håvens masker.
Der og da bestemmer jeg meg, med et ikke så rent lite snev av vemod, for å legge fiskestangen sammen for denne gang. Det har vært en fangstmessig, værmessig og stemningsmessig fantastisk tur inn over disse forgjettede fjellviddene mellom Kvænangen og Kautokeino. Vi har sett fjellryper, jaktfalk, fjellvåk, storlom og reinsdyr. Vi har fråtset i kilovis med fjellrøye av den mest utsøkte kvalitet. Utallige liter med kaffe har blitt drukket mellom teltene. Vi har trasket kilometer på kilometer gjennom et steinete, barskt og værutsatt fjellviddelandskap, som på uværsdager kan fremstå som hardt og fiendtlig, men som på denne turen viste seg fra sin aller mest forsonende side.
Når en passerer en viss tids tilværelse i fjellet, skjer det noe i fjellvandrerens hode. Det er som om han lar seg falle inn i naturens takt. Det som betyr noe er å holde seg tørr, varm og mett. Kan hende en må jobbe litt for det siste. Fokuset er på landskapet og på de nærmeste meter. Tid er underordnet her. Sinnet settes fri. Derfor er den siste soveposenatt etter en lengre tur i fjellet en natt preget av vemod. Bare de som har den rette innstilling, og har opplevd dette, kan forstå hva jeg mener.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar