Leirplasser II (høst)

Kalenderen har bikket over i oktober måned. Frostnetter har satt fart i trærnes avkledningsprosess. Løvet faller av og skogliene åpnes gradvis opp dag for dag. Lyng og planter på bakken preges nå av et rikholdig fargespill. Rødt, grønt og gult i alskens varianter. Her og der kan små pytter sees tilfrosset i et tynt lag av skjellis. Luften er kjølig og klar. Det er en fin tid for jegeren som beveger seg oppover langs den gamle stien. På et spesielt sted bryter han av, og setter kursen over kjent mark mot den vesle haugen i brytningsterreng mellom fjell og skog, hvorpå han også denne høsten skal strekke ut sine nylonduker. Ut fra denne årvisst besøkte plassen, godt skjult i landskapet, skal fjellryper jaktes og høstbål fyres.


Høstleirplassen, som i mitt tilfelle ofte velges ut fra jegerperspektiv, legges gjerne under eller i skogsgrensen. Optimalt sett på et skjermet sted, hvor en ikke synes så godt i landskapet, og hvor det er lunt med hensyn til årstidens lunefulle vær. Tilgang til drikkevann og brensel er viktig. Ellers er det av høy verdi at leirplassen er lokalisert slik at det bare er å sette patronene i børsa idét en kryper ut fra sitt nylonslott. I tillegg vil det være bonus dersom det er god bærmark rundt, så en kan høste tilbehør til det viltet en forhåpentlig vil klare å nedlegge gjennom denne fantastiske årstiden.

Ved det midterste vannet i en dal på Kvaløya utenfor Tromsø. Et bratt og krevende jaktterreng rundtom belønner jegeren som liker å klyve.

Det første snøfall har i løpet av natten falt. Én meter fra teltet klukker en liten bekk. Teltet er plassert midt i rypekrattet. Selv om vi befinner oss i en relativt høytliggende fjelldal finnes brensel nok til et lite bål.

Der det for noen tiår tilbake fantes flere små vann, er de nå omgjort av mennesker til ett stort. Et tilgjengelig og vqkkert beliggende utgangspunkt for både lirypejakt og fjellrypejakt i Kvænangen.

Det er godt å nøre opp under kveldsbålet den 9.september. Morgendagens betydning sender sommerfugler på flukt i rypejegerens mage. Falkefjell, indre Troms.

Sen oktoberjakt. Jaktleiren er plassert i den lune furuskogen i Dividalens indre.

Det er fullmånenatt i oktober et annet sted i Dividalen. Under den utspente duken hviler jegerne, mens dagens fangst henger fra furukvist. Like ved jaktleiren finnes fersk avføring fra bjørn.

I Kvænangsbotn klamrer gammelfurua seg til berget i dagen. Leirplass består av en enkel duk spent ut under en stor, skjermende kvist. Ovenfor furua er bålplass, og like bortenfor sildrer bekken. Fjellrypeterrenget like ovenfor er kupert, variert og spennende.

På den vidstrakte Ringvassøya er det kort vei fra lia med de krokete bjørkene og til krattbeltene hvor lirypene ligger.

Isens tilbaketrekning har doset opp store morenerygger i randsonen av Målselvdalen. Her er tørt og fint underlag, og et gunstig utgangspunkt for spennende vandring med børsa mellom og over mektige tindeformasjoner.

Dividalens flanker. Brytningen mellom furuskog og bjørkeskog. Et tykt lag med krøkebærlyng utgjør naturens svanemadrass.

Når fangsten er sikret, og mørket har senket seg over leirplassen en høstkveld i indre Troms, kan jegeren tenne sin sigar og dykke ned i villmarkslitteraturen.

Leirliv i indre Troms.

Etter åtte timers fjellrypejakt er det godt å strekke bena ut av teltåpningen, mens mørket senker seg over landet.

Målselvdalen vider seg ut under leirplassen, som er plassert i den slake og frodige lia hvor lirypene i grålysningen beiter tett inntil teltet.

En plass hvorpå jegerhjertet gleder seg til å returnere etter en lang dag i fjellet ovenfor.

November byr på en forsmak av vinteren, uten at det gjør det mindre trivelig å komme tilbake til den godt skjulte leirplassen mellom furuene under Návsti.

2 kommentarer om “Leirplasser II (høst)

Legg til din

Leave a reply to veidemannsblod Avbryt svar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑