Ettersom årene har gått, har tiltrekningen mot å gjøre rypejaktopplevelsene mer villmarkspregede blitt sterkere. I tidligere jaktår har som regel rypejakten vært i form av dagsturer rundt områdene på Kvaløya der man vokste opp. Etter hvert kom man inn på det som har blitt en tradisjonstur på fjellrypejakt til Kvænangen, utrustet med lagstelt, vedovn og anledning til alskens proviant og luksuriøse artikler som reinskinn, campingstol, feltsenger og pute. Dét som derimot de senere år har vokst fram som den ultimate rypejakt for min del, er der man på forhånd vandrer seg opp og inn i det aktuelle området, etablerer leir i randsonen av jaktterrenget, og legger i haglpatronene straks en forlater leirplass.
Sprek må den jeger være som skal følge rypenes urolige flukt når været kaster på seg utover i oktober. Fra linne soldager med tørr lyng til vestlig kuling og snøbyger. Du har imidlertid dine tegn å vandre etter i den fineste av støkkjegerens måneder.
Willy Roger Simonsen, Mitt Nord
Blodpumpa hamrer godt når lårmusklaturen står i helspenn på marsj oppetter den bratte stien mot skaret i Målselvdalen. Langt der oppe lokker leirplassen på den tørre moreneryggen, og storsekken har som alltid en tendens til å bli urimelig tung når høstjakt skal utøves i fjerne fjell. Ammunisjon, proviant, bekledning og aldri så lite jegerlesk tynger godt ned mot forgjeves protesterende skuldre. På høyre side buldrer den strie elv nede mellom stupbratte klipper. På venstre side har furuskogen gått over i stadig skrinnere bjørkeskog. Etter hvert åpner landskapet seg opp, og jegeren får utsyn opp mot skrånende partier med lyng ispedd smale belter av myr og vierkratt. Bare en liten halvtime igjen nå, så er han på leirplassen. Men først må elven krysses og en myr forseres, før den bratte høye moreneryggen må bestiges. Så kan han slippe seg ned noen meter igjen, til den bortgjemte plassen. Mellom krokete fjellbjørker spenner han ut sin duk og strekker ut liggeunderlaget. En boks øl sprettes mens never og tørre pinner til leirbålet samles inn. Den nordnorske høstkveld skjømmer og stilner av. Dugget legger et florlett lokk over duk og lyng. En lirypestegg høres på avstand. Datoen viser 9.september. Det bruser i årene.
Et par uker senere. Oktober. Det er i ferd med å mørkne i Øvre Dividal. Inn over de gamle dyretråkkene som snor seg mellom eldgamle furutrær trasker to mennesker og en bikkje. Den ene av de tobente kjenner veien, og vet hvor de må trekke opp i terrenget for å treffe den gamle leirplassen. Her ligger det godt brukte ildstedet, i form av en sliten gammel steinring, plassert mellom tørrfurustokkene som også er sittebenker for slitne jegere. Vet en ikke om dette stedet, vil en heller trolig aldri være i stand til å finne det. En skjult perle i indre Troms´ villmark, og et perfekt utgangspunkt for rypejakt innover i fjellene. For en del tiår tilbake ble det praktisert snarefangst på rype i stor skala i traktene her. Da var bestandene noe annet. I dag jakter vi støkk med hagle herfra, og opp mot 1000 meter over havet. Men følelsen av gammelguttas snarefangstliv fra gammer og enkle tømmerkoier er til å ta og føle på. Og når blåbærruker og grove kloremerker i trestammene vitner om bjørnens nærvær, er det umulig å ikke la seg bli grepet av det mektige sus fra et vidstrakt stykke natur som i stor grad fortsatt får ligge i fred.
Kalendersiden viser nå november. Dagene har blitt merkbart kortere. Snøen har falt i lavlandet. Landskap og natur er i ferd med å gli over i den stille dvale som preger mørketiden her nord. En anorakk-kledd rypejeger stamper seg i vei på truger inn langs gamle veidestier. Det er en dryg marsj. Før den islagte hengebro vurderer han om han i stedet skal forsøke å krysse elven. Det hele virker noget tvilsomt, og foreløpig lokker ikke tanken på å ende opp som en viljeløs bylt under elveisen. Som til slutt i beste fall kanskje ville blitt funnet langs bredden av en av kulpene rundt Frihetsli utpå vårparten. Søkksvett er han når sekken hives av og hagla plasseres inntil den grove gamle furu. En liten forsenkning i terrenget utgjør den idéelle leirplass. Bålved er her rikelig av, og det varer ikke lenge før svartrøyken stiger opp fra gammel tyrived og gjør øyne blanke. Noen titalls meter fra det vesle teltet ligger en myr med vierkratt langs kanten. Grytidig neste morgen kan jegeren høre lirypekullet som med besynderlige lyder og raske tassende skritt beiter seg bortover. Det er som om han kan høre lyden av nappende rypenebb i rakler og knopper.
Så, om du fortsatt skulle være i tvil. Det er denne formen for rypejakt jeg hegner til. Det har løftet jaktopplevelsen til et nytt nivå, hvor det hele blir en totalitet. Med utgangspunkt fra leirplassen der inne i skogen eller fjellet, kjennes jaktopplevelsen som en dypere affære. Den nordnorske høst er uovertruffen, og jegersjelen lar seg lettvint forføre av såvel naturopplevelsen, som de intense stundene jakten kan by på under sådanne forutsetninger.
Når (forhåpentlig) fangsten henger fra furukvist og du sitter i ullgenseren ved leirbålet, like under terrenget der hvor viltet har sin biotop, ja da kjenner du deg komplett.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar