Ølbokser og glassflasker dukker opp med jevne mellomrom. Noe er gammelt. Noe er av nyere dato. En rusten gammel tilhenger til motorisert terrengkjøring ser ut til å være stedt til hvile her. Den blir trolig aldri hentet? Tvilsomt er det vel også at de store mengder rusten gammel gjerdestreng og netting blir hentet. Dødsfeller for reinoksens gevir. Det bærer tydelig preg av lang tids oppbevaring der det ligger.
Det er sommerkveld i en øde fjelldal i Finnmark. Mellom vindvridde bjørker strekker jeg ut bena og kveiker pipen. Som et vakkert maleri gjort med nennsom pensel ligger det blikkstille vannet med vakende fisk foran meg. Hildringen fra varmen i det vesle bjørkebålet skaper den eneste vesle rørelse. Noen fluer surrer forbi, og elven bakom leirplassen lager den perfekte lydharmoni i de sene timer.
Uansett form, type eller størrelse er bålet sentrum av det sted i naturen du befinner deg. Det åpne ildstedet under himmelen skaper trivsel for villmarkinger og naturfolk, om det brenner for din matlaging, ditt kaffekok eller kun for litt ekstra varme til dine valne fingre.
Spor etter eldre menneskelig virksomhet inn over vidder og veidemarker har for egen del alltid vært fascinerende. Her er noen av mine funn.
Fornemmelsen av å mestre vinterfjellet forsterker sågar ens selvfølelse, som naturopplevelsen i seg selv. Og alt er så rent og klart. Ubesudlet til det totale.
Vi stanser opp og fisker underveis. Ett sted kaster jeg målrettet på hoppende laks i brekket, og mister en stridig smålaks som tar på spinneren. Et annet sted, i en aldeles fenomenal kulp mellom klipper og berg, trekker Sunniva inn ny personlig rekord på ørret.
Veidemannsblod 