Vi trasker bakken opp fra leiren litt utpå formiddagen. På veien støkker vi opp to store fjellrypekull - et flott syn. Sunniva plukker multer på myren langs bredden mens jeg fisker i den sterke sidevind. Det er krevende å kaste ut, men det går med en viss tilpasset teknikk. Og etter en liten tids innsats smeller det til.
På fjerde dag nærmere halv seks på ettermiddagen, etter omtrent fire timers vandring, trasker vi inn over den flate moreneryggen inntil et mektig fjellvann. Vi har lagt oss til i nordenden, med utsikt over vannet tilbake der vi kom fra. Like ved klukker innløpsoset, kledt inn i en buktende slange av mannshøyt vierkratt.
Insektene går mot sitt endelikt. Fjell og vidder bugner av bær og sopp. Det er gode tider for høsting og gode tider for vandringer inn mot skjulte perler av nordnorsk natur.
Luften vrimler av russefluer i tusentalls. Vi ser hvordan store ørreter patruljerer de stille partiene og slurper i seg av overfloden. Det taes opp et par til rundt kiloet. Fisk sløyes, renses, fileteres og pakkes.
Er man så heldig å ha alt dette rundt seg, som her i Troms innland, bør man skjenke en tanke til allemannsretten. Den gir oss retten til fri ferdsel til fots og på ski i utmark. Og den skal vi ikke ta for gitt i en verden, hvorpå naturbruk og naturforvaltning i mange andre land er underlagt en helt annen praksis.
Veidemannsblod 