Etter flere timers iherdig aktivt fiske, erklærer jeg at det kun gjenstår fem minutter i et siste hull før mat, tobakk og en kald øl i teltet frister. Jeg slipper sølvskjeen og maggotklysen ned i et hull der det er knappe meteren vann under isen.
Insektene går mot sitt endelikt. Fjell og vidder bugner av bær og sopp. Det er gode tider for høsting og gode tider for vandringer inn mot skjulte perler av nordnorsk natur.
Første halvår av 2022 bød på rike opplevelser i snøkledte skoger og forblåste fjell, både alene og i kameratskap.
Dagene har blitt merkbart kortere. Snøen har falt i lavlandet. Landskap og natur er i ferd med å gli over i den stille dvale som preger mørketiden her nord. En anorakk-kledd rypejeger stamper seg i vei på truger inn langs gamle veidestier.
Frøya kommer løpende imot oss nedover langs veien, slik hun har gjort mange ganger allerede. Men denne gang er det noe som er annerledes. Jeg ser pelsen stå rett opp langs ryggen på henne, og noe med uttrykket i fjeset på hunden er ikke som normalt.
Tilgang til drikkevann og brensel er viktig. Ellers er det av høy verdi at leirplassen er lokalisert slik at det bare er å sette patronene i børsa idét en kryper ut fra sitt nylonslott.
Veidemannsblod 