Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. Et område av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.
Er man så heldig å ha alt dette rundt seg, som her i Troms innland, bør man skjenke en tanke til allemannsretten. Den gir oss retten til fri ferdsel til fots og på ski i utmark. Og den skal vi ikke ta for gitt i en verden, hvorpå naturbruk og naturforvaltning i mange andre land er underlagt en helt annen praksis.
På turens nest siste dag bestemmer jeg meg for å pakke med meg et isbor og litt utstyr, for å la fjellskiene føre meg et par kilometer lengre inn, og høyere opp i landskapet. Der ligger et par vann hvor jeg ikke før har vært.
Grunneieren kan fortelle om tider da ørreten i vannet var mager og mangetallig. De bestemte seg da for å forsøke å grave fram gammarus (marflo) i fjæra, der elva fra vannet renner ut i havet. Denne marfloa ville de bære opp og sette ut i vannet, i håp om at den skulle formere seg og bli en kilde til mat for ørreten.
Ett sted på vannet skrår en markert grunne seg utover. I vannkanten står et par kronglete fjellbjørker, seige og værbitte. Herdet av lange vintre. Under en av disse bjørkene har jeg fint utsyn mot der hvor grunna går over i dypet.
Vi rusler rolig langs bredden. Tar ett og annet fåfengt kast, uten å gjøre annet enn å lage striper og ringer i det blikkstille vannet. Det virker litt håpløst. Kristian har gått et stykke lengre fram mot et nes. Jeg står langs et smalt parti. Fisker ikke. Kikker bare ut på den urørlige overflata og undres på om dette vannet også er fisketomt.
Veidemannsblod 